Vi som hater Gud
Det ukjente skaper hos meg ærbødig og fascinert undring, ikke tilbedelse, skriver Levi Fragell
Espen Ottosen fremsetter i sitt interessante Frispark 14.6.14 en antagelse om at ateisters kritikk av Gud først og fremst kan være en «moralsk protest».
Jeg tror han langt på vei kan ha rett når det gjelder oss «vanlige» ateister, mens engasjementet blant de spesielt vitenskapskyndige mer kan skyldes en faktabasert innsikt og forståelse.
Annonse
I denne sammenheng må det for øvrig skilles mellom troen på den universelle gudsforestilling om skapelse og opprettholdelse, og troen på spesifikke guder i de ulike religioner.
Mytenes guder står stadig svakere som grunnlag for tro og tilbedelse, enten de kalles Jahve, Allah, Krishna eller Gud – nettopp fordi både deres historiske roller og hellige ord i økende grad bryter med samfunnsutviklingens moral og empatiens idealer. Selv om jeg i min bok «Vi som elsket Jesus», understreker at jeg selvsagt ikke kan «hate» en gud som ikke fins, er det riktig at naturlige moralske reaksjoner hos meg skaper sterk motvilje mot de bibelske gudsbilder.
Jeg forklarer det slik: «Kristendommen har en gud det er helt naturlig å hate: en som har all makt i himmel og på jord, og som i tillegg til all hunger, sykdom og krig, jevnlig lar kloden skjelve så tusenvis av troende tilbedere og uskyldige, små barn kveles i angst under stein og grus i fattigfolks sammenraste hjem. Denne guden har intet krav på den kjærlighet han krever.»
Men ateisme i selv skaper ikke hat (hos folk flest). Jeg skriver i min bok: «Betyr ikke ateisme bare et fravær av gudstro? Jo visst. Og dermed åpner det seg nye muligheter for den menneskelige drøm og tanke.
«Ateist» betyr ikke et menneske som skråsikkert påstår at det ikke fins ubesvarte spørsmål om universet og evigheten. For meg er det uendelig mye mer i tilværelsen enn det jeg kan begripe. Men det ukjente skaper hos meg ærbødig og fascinert undring, ikke tilbedelse. Og uten en gud blir det bare mennesket man kan sette sin lit til. Der starter humanismen.»
Og humanisme er et positivt og livsbejaende livssyn, selv om humanister også har temperament. Som for eksempel Richard Dawkins.
