Synspunkt

LEDERE: Det vi vektlegger både i utvelgelse og utvikling av ledere må også forandres, skriver Truls Liland. Bildet er fra en tidligere lederkonferanse i regi av Indremisjonsforbundet.

Vi trenger ikke flere ledere!

Vi trenger å høre det på nytt i vår tid: Ledelse handler dypest sett om å tjene. Det handler om andre, ikke lederen selv.

Publisert Sist oppdatert

Det er ikke noe nytt at ledere svikter. Ingen, heller ikke ledere, er fullkomne og uten feil. Likevel har spesielt moralsk svikt ofte store konsekvenser når det skjer med ledere. Det får gjerne større ringvirkninger og rammer flere. Men kan vi gjøre noe for å forhindre at det skjer? Eller i hvert fall redusere risikoen for gjentakelse?

La meg foreslå følgende tilnærming: Vi trenger ikke flere ledere, slik vi tradisjonelt har tenkt at ledere skal være. Vi trenger ikke ledere som opphøyes over «vanlige dødelige» og ikke er ansvarlige overfor noen. Ledere som fikser alt, ikke viser tegn til svakhet og har en perfekt fasade.

TRULS LILAND: Stipendiat ved Hauge School of Management, NLA Høgskolen/Norges Handelshøyskole.

Det vi trenger er ledere som tenker annerledes. Ledere som ser seg selv som tjenere. Som ser sin rolle som tjenende og at hensikten med deres lederrolle er å tjene andre, visjonen og formålet vi jobber for å realisere.

Noen av de første lederteoriene som ble utviklet var såkalte trekkteorier. Ledere skulle ha visse karaktertrekk som besluttsomhet og risikovilje. En av disse var Great man-teorien. Her tenkte en at ledelse i stor grad er medfødt. Men problemet med denne tilnærmingen var at ledere jo kunne ha veldig ulike karaktertrekk og likevel lede effektivt.

Selv om noen av disse teoriene er 100 år gamle, kan det fortsatt se ut som om myten om den perfekte leder fortsatt lever: Bare vi får ledere som skårer på de rette egenskapene, skal ting bli bra. Men kanskje vi har glemt noe viktig om hva som ligger i lederrollen: Ledelse handler om å tjene.

Det vi trenger er ledere som tenker annerledes. Ledere som ser seg selv som tjenere.

Etter en lang karriere som leder og lederutvikler lanserte Robert K. Greenleaf (1904–1990) begrepet tjenende lederskap i essayet «The Servant as Leader» i 1970. Her beskriver han en tilnærming til ledelse der lederen først og fremst er en tjener.

Men hva betyr egentlig det? Noe av nøkkelen ligger i å se på hva som dypest sett motiverer en til å lede. Er det for å fylle egne behov og at en selv skal føle seg betydningsfull og viktig? Eller handler det om å gjøre noe for andre?

Ifølge Greenleaf er svaret klart. En tjenende leder vil være opptatt av andre menneskers beste, ikke primært hva man selv kan få av fordeler.

For tjenende ledere er målet å utvikle sine medarbeidere, samt bygge sunne og sterke organisasjoner som tjener sine ulike interessenter og samfunnet som helhet. De er tydelige, og leder med en klar retning for øye, men er samtidig lyttende og ydmyke. Flere studier viser at denne typen tjenende lederskap også bidrar til positive effekter som økt motivasjon, samhandling og kreativitet i organisasjoner.

For Greenleaf var både Herman Hesses roman «Journey to the East» (Østerlandsferden) og hans egen kvekerbakgrunn sentrale kilder for utviklingen av tjenende lederskap. Sistnevnte gjorde at han kjente til Jesus og hans undervisning om ledelse til sine disipler: Ledelse i hans rike handler alltid om å tjene andre, basert på Menneskesønnen selv som rollemodell (Matt 20,20–28).

Vi kommer nok ikke til å få perfekte ledere i framtiden heller. Hvis det er det vi ser etter, vil vi bli skuffet. Det som er nødvendig, er en radikal reorientering: Våre forventninger til ledere må endres. Det vi vektlegger både i utvelgelse og utvikling av ledere må også forandres.

Vi trenger ikke flere sterke og perfekte ledere, men tjenere som leder ut fra hva som er best for andre.

Powered by Labrador CMS