Vi vet ikke hva vi gjør

Etatisme er ideen om at staten er bærer av den høyeste fornuft gjennom sine institusjoner, ideologier og politikk. Allerede ved å observere at de fleste andre stater i verden gjør ting forskjellig bør man innse at det er mye rom for kritisk tenkning, og ydmykhet om dette faktumet.

Nå som selv vår mest grunnleggende kunnskap har blitt gjenstand for debatt synliggjøres for stadig flere alvoret i dagens situasjon. Uten sannhet til å utgjøre fjellet i vår tankegang bygger vi kunnskapen på sand. Da har vi ikke lenger et etisk kompass som peker i noen konsekvent retning, og mangler kunnskap om det som ga våre forgjengere mening og styrke til å holde ut alle deres prøvelser. Resultatet er at flere blir deprimerte mens fødselstallene går ned til tross for moderne komfort.

Staten er ikke noen guddommelig enhet som sitter på sannheten, men et menneskelig konsept. Uten Guds ord blir ideen om et fritt sinn og videre en fri stat bare med det. En tanke, eller et håp man har som vanskelig kan realiseres uten et mirakel. Jordan Peterson sa at det som står i Bibelen er mer sant enn sannheten, for den er utgangspunktet for at noe skal ha den beskrivelsen. Det er den første boken og grunnlaget for sivilisasjon slik vi kjenner det.

Å endre samfunnets verdigrunnlag stikker dypere enn man skulle tro. Den bibelske forståelse for sentrale begreper for vårt selvbilde som kjærlighet, frihet, sannhet og så videre er ikke den samme som den man finner i leksikon. Man snakker ofte ikke samme språk når man diskuterer Bibelen, selv om man bruker de samme ordene. Bibelen er heldigvis skrevet på en måte som tolker seg selv, som sikkerhetsfunksjon mot tidens relativisme.

Når idealet om frihet har blitt forvrengt til å handle om å få ens egen vilje, som i ytterste konsekvens krever enorm makt å håndheve, satser de mest ambisiøse på å komme seg opp og fram. Det kan man kalle for samfunnsengasjement. Selv Stalin var nok en frihetselsker i sekulær forstand, hvis definisjonen er å gjøre som man vil uten videre hensyn til objektive normer.

Å være liberal har blitt en høyverdig tittel for mange venstre så vel som høyreorienterte maktpersoner. I motsetning til konservativ, selv om konservative kan være mer (politisk) liberale i klassisk forstand. Det var det språket. For noen betyr konservativ autoritær surpomp. Jeg tror ikke det er lurt å forplikte seg til å være verken det ene eller det andre.

Det er kanskje så langt liberal frihetskjærlighet strekker seg; til å få viljen sin på jorden uten restriksjoner. Det inkluderer friheten til å oppføre seg som en bølle, eller som de fellesskapsorienterte sosialistene hvor det gjelder å holde seg inne i varmen og kreve sine rettigheter. Som kristen vil jeg hevde at midlene er helligere enn målet, og at frihet først og fremst er evnen til å velge det gode.

Vi er rett og slett opplært til å elske frihet, uten å gå så veldig i dybden på det. Når det kommer til stykket er mange villige til å både bannlyse grønnsaker og kreve utestengelse av artister fra Eurovision. For ikke å snakke om å utøve diverse former for negativt sosialt press eller andre manipulerende handlinger i den mer lokale hverdagen for å få viljen sin.

Kristne kan gå i de samme fallgruvene, men har i det minste Jesus å forholde oss til, som formaner oss til omvendelse. Derfor må enhver gudfryktig stat basere seg på Bibelen fremfor jordlige ideologier eller politiske kjennetegn, som i beste fall er nyttige verktøy til å lage en plan eller beskrive en situasjon. Vi trenger noe større enn oss selv å strekke oss etter.

Å lese Bibelen er ingen garanti for at man klarer å holde seg unna de menneskelige mønstrene som utspiller seg på forskjellige måter i hver generasjon. Jeg tror det finnes et godt, om enn noe paradoksalt og åndelig svar, og at tanken om at alle svar er like rette/gale er feil. Det må den logisk sett være, så kan vi gjerne diskutere hva som er godt så lenge det er etablert at sannhet eksisterer.

Jeg er overbevist om at fortellingene om lærdommen som finnes i Bibelen er ubeskrivelig viktig for oss. Der finner vi i det minste et grunnlag for å drøfte sannhet uten å ende opp med å krangle om hverandres psykologi, som dessverre en vesentlig del av religionskritikk baserer seg på, samtidig som vi er så livssynsnøytrale.

Heldigvis har vår stat enda ikke blitt blottet for kristne verdier. Selv om de presenteres i en svekket og usammenhengende form for våre barn og unge, og ikke får hedersplassen den fortjener blant vårt tankegods, har vi fortsatt et godt grunnlag å bygge videre på sammenlignet med de som gikk foran oss.

Grunnlovens paragraf 2 sier: «Verdigrunnlaget skal framleis vere den kristne og humanistiske arven vår. Denne grunnlova skal tryggje demokratiet, rettsstaten og menneskerettane.»

Vi har enda sjansen til å være verdens beste samfunn. Materielt sett har vi overflod, nå gjenstår bare å få det viktigste på plass, for mennesket lever som kjent ikke av brød alene.

Ordspråkene 9,10: «Frykt for Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand.»

Kristendemokrati for vår tid