Forstår vi hva evangeliet er?

«Jeg hastet oppover den teppebelagte trappen i den hvite side kjolen. Angsten slo over meg som varme bølger. Alt annet enn her og nå var fanget fortid. Fragmenterte glimt fra de siste timene haglet over meg i skarpe farger. Var jeg virkelig her? Ville jeg dette? Jeg steg inn i rommet. Øyne som flakket forbi meg og stemmer som spurte etter brudgommen. Som om jeg var luft. Ingen fant ham noe sted. Menneskene kom mot meg med likegyldige blikk og forsvant igjennom meg som om de ikke var virkelige. Bryllupet var avlyst. Og jeg sto alene tilbake.»

Teksten er fra en drøm, og den ble for meg en lignelse på hva jeg var redd ville skje om jeg valgte å satse alt på Jesus. At han ville la meg i stikken, eller vise seg å ikke finnes likevel. Men i virkeligheten opplevde jeg det som at det er det som skjer hvis jeg velger menneskene. Det er mennesker som ikke dukker opp når det virkelig gjelder. Jeg tror vi vil se mer og mer at det er Jesus som er kilden for det eneste virkelige Gode i denne verden.

Har vi valgt menneskene? I vår søken etter å være relevante, etter å leve komfortable liv, har vi valgt ære fra mennesker over ære fra Gud? Det står om å elske Gud med hele sitt hjerte, hele sin sjel og all sin forstand. Og andre mennesker som seg selv. Men det virker som vi har satt oss selv på førsteplass. I vår postkristne kultur har en enorm avgud fått stor plass i vår midte. Selvet. Spørsmålet er om ikke den kaster sine skygger langt inn i de kristnes rekker. Om vi har erstattet den eneste sanne Gud med oss selv.

For er det andre mennesker jeg elsker når jeg søker ære av dem? Kanskje er det meg selv jeg tilber, og ære høster jeg fra andre mennesker for å bære fram for mitt eget store avgudsbilde. Kan det være at våre små avguder er der for å tjene vår store? At de henger fast i den tryggheten vi føler vi har når vi selv er herrer?

Jeg tror vi må begynne å ta tak i røttene av synd som har vokst seg så store midt i våre kristne sammenhenger. Vi kan ikke skylde på verden for sekulariseringen i vårt eget hjerte. Hva skjer med verden når saltet mister sin kraft i oss? Kan det være noe av forklaringen på den akselererende samfunnsutviklingen? Vi skal være verdens salt. Vi må forkynne evangeliet! Men vi vet ikke lenger hva evangeliet er.

Snakker vi om de grunnleggende bibelske sannhetene synd, omvendelse og vår syndenatur? Den livsnødvendige duoen lov og evangelium er en tapt sannhet for mange av oss som har vokst opp i den karismatiske bevegelsen. Rettferdiggjørelse ved tro på Jesus alene er erstattet med en overåndelig prestasjonsbasert tro på vår egen rettferdighet. Og vi ser ikke at vi beveger oss bort fra selve evangeliets kjerne. Det Jesus ga sitt liv for.

Å snakke om vranglære er vår tids store, urørlige tabu

Kan det være at mye av vår lovsang handler mer om vakre toner, følelser og min vakre vandring med Gud, enn å opphøye Gud selv? Jeg lurer på om lovsang ikke handler så mye om musikk og følelser. Men hvilken plass Jesus får i hjertet mitt. I dette livet her på jorda. Hvor mye er det? Vil jeg lovsynge Gud gjennom å offentlig og i det virkelige liv, stå for Hans ord? Selv når det betyr å miste ære fra mennesker? Legge ned mine avguder, som likevel er fattige skygger. Mot Ham som er så ufattelig mye bedre enn noe annet her i verden.

For det er ikke menneskene som kommer til å stille opp når det gjelder. Mennesker svikter, fordi vi er syndere. Jesus er annerledes. Han står som et fjell når hele verden vakler. Når fienden går omkring som en brølende løve, står Han upåvirket rolig i sannheten.

Vi prøver å behandle alle mulige «sykdommer» i kristenheten; liberalteologi, hyperkarismatikk og konspirasjonsteorier. Ytringsfriheten er under angrep og fremmede ideologier lufta vi puster i. Jeg lurer på om vi har kommet på en kritisk defensiv og at mye av symptomene kommer av samme sykdom: Mangel på det rene enkle evangeliet om Jesus Kristus og om å dø fra seg selv. At dette har sluppet fienden langt inn i våre rekker.

Må den eneste gode Kongen få tilbake plassen på tronen i våre hjerter! Å, om vi kunne se hvilken godhet som finnes kun i Jesus. Den ekstreme individualismen lokker med en vakker illusjon: den totale frihet fra alle begrensninger og rammer. Det paradoksale er at denne misforståtte friheten heller legger oss i tunge lenker, slaver til vår falne natur.

I vår trygge tilstand av selvopphøyelse venter vi med stjerner i blikket på himmelriket på jord. Og glemmer at historien selv gang på gang viser oss grelle eksempler på det motsatte. Menneskets natur er ikke laget for å bli tilbedt, den er designet for å tilbe Skaperen.

Evangeliet er de aller beste nyheter for en knust og skjelvende verden. At midt i min store synd og brutte tilstand, var Skaperen av himmel og jord villig til å bøye seg ned som en tjener og la seg bli brutt for meg. For at jeg kunne slippe å tjene meg selv, men heller bli bundet til Ham som elsker meg mer enn sitt eget liv. Det finnes ikke større kjærlighet enn dette.