Vi vil ha tilbake kristningsjubileet vårt

År 0 for kristningen av Norge. Det er sånn det blodige slaget i trønderbygda i 1030 blir betraktet av ettertiden.

Den nye troen på Kvitekrist hadde ankommet våre breddegrader tidligere, men etter helgenkongens Olavs dramatiske død var det ingen vei tilbake.

Norge var et kristent rike.

Hva skal vi feire?

Og det er akkurat det vi skal feire 1000-årsjubileet for på Stiklestad i 2030. Markere et millennium for Norge som kristen nasjon. Utforske hvordan det kristne menneskesynet og kristne verdier har formet vår historie og vårt samfunn. Gjort oss til de vi er.

Eller er det egentlig det vi skal?

Nei, det ser absolutt ikke slik ut.

Det er fortsatt seks år igjen, men nå er såpass mye av planene for markeringen kjent at det er mulig å fastslå hvor dette er på vei.

I fullstendig feil retning.

Wokeinspirert mangfoldsmarkering

Kristningsjubileet i 2030 ser ut til å bli en woke-inspirert mangfoldsmarkering, ikke en feiring av tusen år med kristen tro i Norge.

Kristningen av Norge, det som virkelig var det store tidsskillet, kommer helt i bakgrunnen. Stiklestad-markeringen er rett og slett i ferd med å bli avkristnet.

Nasjonaljubileets egen hjemmeside er merkverdig lesning. Den fremstår som en slags øvelse i å gjemme bort hovedsaken, som man hvis man skal være helt ærlig, skammer seg litt over. Det hele ligner mistenkelig på et forsøk på å omskrive historien slik at den passer inn i det prosjektet man egentlig ønsker å fremme.

Det starter riktignok med en innrømmelse av at slaget på Stiklestad «ble en milepæl i to avgjørende prosesser for fremveksten av Norge: riksdannelsen og kristningen».

Men etter det er kristningen helt gjemt bort. Man mister den på en beleilig måte på veien. Koster den kjapt under teppet.

Den kristne kulturarven får altså ingen hovedplass. I stedet står det masse om mangfold, bærekraft og om å skue fremover. Se for eksempel på denne oppstablingen av temaer som ramses opp på hjemmesiden helt uten å nevne de opplagte ordene «kristen» eller «kristendom»:

«Olavsarvens mangfoldige, tusenårige avtrykk utgjør samtidig et vindu inn i temaer som lovgivning, folketro, kultur, migrasjon, tilhørighet, samene som Norges urfolk, forholdet mellom majoritet og minoritet, religion og livssyn, historiebruk og mye mer.»

FNs bærekraftsmål

Det hele fremstår etter hvert mer som en feiring av FNs bærekraftsmål enn av kristningen av Norge.

Og jammen dukker disse bærekraftsmålene opp på jubileets nettsider, også. Faktisk som ett av de store målene i det som noe pompøst presenteres som «Jubileumsplattform 2030». Der heter det at «Jubileets fokus på sosial bærekraft skal bidra til at bærekraftsmålene som helhet nås innen 2030».

Det er altså på en måte FNs bærekraftsmål vi skal feire under 2030-jubileet. Egentlig er jo ikke det helt ulogisk. På mange måter har jo de nærmest overtatt som vårt verdigrunnlag, vår moderne ikke-omstridte kvasi-religion.

Human-etisk frykt

Human-Etisk Forbund var tidlig ute og advarte mot at jubileet skulle bli for kristent. Men i dag kan vi fastslå at de ikke hadde noen som helst grunn til å bekymre seg.

Frykten for å være politisk ukorrekt og ikke-inkluderende har nemlig lagt seg som et tungt, vått ullteppe over hele tusenårsjubileet. I dagens Norge er det er et alvorlig brudd mot woke-kulturen å fremheve kristne verdier og vår kristne nasjonalarv.

Hvis man likevel skulle driste seg til å nevne noe sånt, så må man i hvert fall passe på å si samtidig at disse verdiene også er humanistiske – for ikke å si human-etiske.

Og at de gode livsprinsippene er felles for alle religioner og livssyn. Ja, og spesielt for islam da, religionen som på grunn av høy innvandring nå har blitt landets nest største.

Men er det virkelig slik det forholder seg? Er alle religiøse verdier de samme? Hadde nordmenn figurert like høyt på lykke- og velstandsoversikter dersom Norge hadde blitt islamisert i stedet for kristnet?

Eller om landet vårt ikke hadde blitt kristnet i det hele tatt?

Går vi ikke rett og slett glipp av den største sjansen vi får i vår levetid til å utforske vårt eget kristne verdigrunnlag? Til å sette søkelys på hvilken ekstremt positiv transformasjon av samfunnet kristningen representerte? Og hvordan disse kristne, vestlige verdiene har gjort vår del av verden til det området som folk fra hele kloden, også de med andre religioner, søker seg til.

Verdimessig hamskifte

Nå, et årtusen senere, er det vanskelig å fatte fullt ut hvor stort brudd med det tidligere rådende menneskesynet som kristningen av Norge representerte.

Den gangen, på begynnelsen av 1000-tallet, var menneskets verdi avhengig av ytre faktorer: Fysisk styrke, sosial og økonomisk stilling, kjønn, funksjonsdyktighet og så videre.

Det var klanens eller familiens høvding som bestemte om nyfødte skulle få leve opp. Uønskede barn ble satt ut i skogen for å dø av sult eller bli drept av ville dyr.

Det var den sterkestes rett som gjaldt. Den sterke kunne bestemme over den svake, i ytterste konsekvens også over liv og død for et annet individ.

Kristen etikk har et helt annet utgangspunkt. I denne tenkningen er menneskelivet hellig fordi ethvert menneske er skapt i Guds bilde. Ingen har rett til å ta avgjørelser om at et annet individ ikke skal få leve.

Med kristendommens innføring ble derfor skikken med å sette ut barn avskaffet. Blotingen, som iblant også inkluderte menneskeoffer, opphørte.

Kristningen representerte også det ideologiske dødsstøtet for slaveriet, selv om det tok noe tid før hele ordningen med trellehold ble avskaffet.

Den kristne helligdagstenkningen medførte at alle fikk rett på en fridag i uken. Nå kunne storkarene ikke lenger drive arbeiderne sine ubarmhjertig uten opphør. Alle, både høy og lav, fikk en jevnlig pause i slitet.

Nå ble trofasthet i ekteskapet ikke noe som var forventet kun av hustruen, mens mannen kunne ha så mange friller og elskerinner han ville. Mannens forpliktelse til det monogame ekteskapet og egen familie representerte en drastisk endring i positiv retning for kvinnenes stilling.

Kristningsjubileet kunne og burde ha handlet om dette enorme verdimessige hamskiftet for nasjonen vår. Men så ble arrangementet i stedet kidnappet av folk som folk som føler en sterkere forpliktelse overfor woke-ideologien enn historiske fakta.

Til dem er det bare en ting å si, og det må sies nå før det er for sent: Vi vil ha tilbake jubileet vårt.