Vi vil ikke ha tunge politistøvler trampende opp kirkegulvet

Det har oppstått ny usikkerhet rundt ordningen med kirkeasyl. Det skjer etter at SV i fjor høst fikk regjeringspartiene med på en engangsordning om å gi opphold i Norge til kirkeasylanter som har sittet mer enn fem år.

Det vedtaket var spesialdesignet for familien Johnson Collins, som vi har omtalt i Dagen en rekke ganger. De kan nå se fram til å starte livet sitt på nytt etter å ha sittet i kirkeasyl i Finnsnes kirke i mer enn åtte år.

Men prisen for gjennomslaget var at SV også måtte være med å skaffe flertall for et vedtak om en politisk gjennomgang av kirkeasylordningen. I vedtaket heter det at Justisdepartementet skal se på «rammeverket rundt kirkeasyl».

I kirkelige kretser fryktes det nå at regjeringen vil bruke denne anledningen til å foreslå en innstramming eller i verste fall et forbud mot kirkeasyl.

Den frykten er ikke helt ubegrunnet. For tegnene på at kirkeasylordningen sliter med å opprettholde den nødvendige politiske støtten, har vært flere de siste årene.

Da Frp satt med justisministrene i Erna Solbergs regjering, var det mange som fryktet at kirkeasylet ville bli uthulet eller omgått. Det skjedde da også i 2018 da politiet hentet ut en afghansk familie fra et frikirkelokale på Fitjar i Vestland. I ettertid ble det likevel gitt forsikringer om at ordningen fortsatt ville bli respektert.

Det har den da også blitt i tiden som har gått.

La det være sagt: Kirkeasyl er ikke noen veldig heldig ordning. Også vi som er tilhengere av adgangen til kirkeasyl – for det er vi i denne avisen – må innrømme at det finnes prinsipielle betenkeligheter med at det skal være mulig å unngå å etterkomme lovlig fattede vedtak ved å ta tilflukt i et gudshus.

Det er ikke vanskelig å se for seg hvordan en slik ordning kan misbrukes.

Når vi likevel fortsatt vil forsvare kirkeasylet, så handler det om respekten for de bygningene i Norge som er vigslet til å tjene Gud.

Alle kristne kirker er innviet til Fredsfyrsten Jesus Kristus. I slike rom er det ingen plass for voldsbruk.

Tanken om Guds hus som et fristed der man kunne søke tilflukt og der våpenmakt ikke kunne brukes har veldig lange tradisjoner. Ordningen er omtalt allerede i Det gamle testamentet i Bibelen.

Og slik har det også vært så lenge vi har hatt kristne kirker i landet vårt. Det er derfor eldre kirker et utstyrt med såkalte våpenhus. Gjenstander som kunne brukes for å utøve vold måtte bli stående utenfor rommet der gudstjenesten skulle foregå.

Slik bør det være fortsatt. Vi vil ikke ha tunge politistøvler trampende opp kirkegulvet i jakt på personer som frykter for sine liv dersom de returneres. Vi ønsker ikke at det skal brukes rå makt mot fortvilede mennesker inne i Guds hus.

Det bør være opptil kirken selv å avgjøre hvem som skal kunne få beskyttelse inne i en kirkebygning.

Slik har det alltid vært i Norge. Og slik bør det forbli.