Frispark

VIGELAND: På Vigeland kommer folk til tro og blir fylt av håp og takknemlighet, mens grunntonen i «woke-bevegelsen» er kynisme og mistillit, skriver Jarle Mong.

Vigeland, «Woke» og vekkelse

Publisert Sist oppdatert

Denne uka har jeg hørt på radioprogrammet Ekko på P2 for her har de snakket om vekkelsen på Vigeland.

«Vi må lukke vinduene og fyre opp i peisen», vi må stenge synden ute og la oss bli fylt av Den Hellige Ånd. Det er den setningen og den oppfordringen jeg husker best da jeg satt i hallen og hørte Artur Robertsons tale på Vigeland i mai.

Måneden etter ble Norge kledd i den seksfargede regnbuens farger, i Bergen til og med gangfeltene. «All is love!» Vi lever i vekkelsestider.

Har du tenkt på hvor ulike vår tids vekkelser er?

Vekkelsen på Vigeland og den vekkelsen som har fått det engelske navnet «woke» er på mange måter to motsatser. Det man våkner til er for den ene bevegelsen et bakvendtland for den andre. En åpenbaring og en ideologi, begge kjemper de om menneskenes hjerter. «Adle koga ikkje likt», synger Tønes, alle våkner ikke likt heller.

De som våkner på Vigeland oppdager at de er syndere. De er ikke gode nok. De er skyldige etter loven og fortapt. De trenger en frelser. De gode nyhetene er at Jesus har tatt på seg straffen slik at den som tror går fri.

«Woke-ideologien» forkynner et helt annet evangelium. Det er ikke ditt hjerte som trenger å forvandles, men maktsystemer i samfunnet. Du trenger ikke noe sonoffer ettersom du selv er offeret. Det er ikke synd som er problemet, men usynlige maktstrukturer laget av undertrykkere. Du trenger ikke å omvende deg fra noe som helst, det er samfunnet og omgivelsene som må endevendes.

Det er ikke sannheten som setter deg fri, men kampen mot de privilegerte. Du skal ikke være ydmyk for at du ingenting kan gjøre, men stolt over den du er. Du skal ikke feire han som vant over døden og satte deg fri, men heller feire deg selv, din identitet og din kamp, ja, gjerne en hel måned. Om noen ikke vil være med i feiringen av deg og din kamp må vedkommende i skammekroken.

På Vigeland fylles syndere med takknemlighet over det Jesus har gjort. De bøyer kne og løfter hender for han som har tatt på seg all skyld og skam. Har man blitt «woke» har man oppdaget alt man har grunn til å være bitter og utilfreds med. En ser all urettferdigheten man har blitt utsatt for, man oppdager hvor urettferdig verden er innrettet. Her er ikke glede og takknemlighet for at man har fått alt tilgitt, men krav om unnskyldninger, respekt og bekreftelser. Skyld og skam ikke noe en selv har forårsaket, men noe en har blitt påført av omgivelsene. Man har ikke blitt rettferdiggjort helt ufortjent, men blitt helt ufortjent urettferdig behandlet.

På Vigeland får mennesker en ny Herre i livene sine. De forsones med sin far i Himmelen en far som elsker dem og døde for dem. I «woke-ideologien» finnes ingen gode autoriteter. Alle autoriteter er makt personer ute etter sitt eget beste. Her skal man ikke bøye seg for noen. Mens man på Vigeland forkynner at vår vonde vilje må bøyes under den allmektiges forkynner «woke-ideologien» at din egen vilje er undertrykket maktstrukturer. På Vigeland vil lydighet sette deg fri, mens «woke-ideologien» forkynner at du selv må bryte lenkene og kjempe deg fri fra sosiale konstruksjoner og hierarkier. Synderen fanget i synden på Sørlandet står i kontrast til offeret fanget i systemet i Oslo.

På Vigeland får mennesker en ny Herre i livene sine.

Den frelste synder på Vigeland våkner opp til et liv i etterfølgelse. Det handler om å elske Gud og sin neste, det handler om å velsigne, om å bygge Guds rike på jord. Har man våknet på engelsk handler det om å bli sin egen Herre, realisere sine egne behov, sikre sine egne og gruppens rettigheter og rive ned undertrykkernes rike.

De vakte på Vigeland erfarer at Guds ord treffer dem. Det er nettopp ordet som vekker. Gjennom ordet blir man kjent med Faderen og sønnen. Budskapet om frelsen har ordet som medium. For den årvåkne er språket undertrykkernes fremste maktmiddel. Man leter med lykt og lupe etter ladede ord, og leser i verste mening.

På Vigeland snakkes det om lys og mørke, sannhet og løgn, den brede vei og den smale vei, liv og død. Noe er sant, noe er godt og noe er rett. Innenfor kritisk «woke» teori finnes ikke sannheten. Sannheten er sosiale konstruksjoner laget av undertrykkerne for å konsolidere egen makt. Alt er like godt og alle veier fører til Roma så lenge man samtykker og ikke skader noen andre. Ingen skal fortelle deg hva som er sant, rett og godt, det kan du selv føle deg fram til.

Det finnes nemlig ingen «stor fortelling» som det fortelles om på Vigeland. Den store meningen finnes ikke, du må selv skape den. Essens er noe den rike, hvite, normalvektige, heteroseksuelle mann har oppfunnet. Det er bare eksistens som finnes. Grenser, ordninger, bud og retningslinjer er frihetsinnskrenkninger. Familien og ekteskapet er undertrykkende institusjoner. Kjønn og seksualitet er ikke noe man er født inn i, men noe man selv kan definere. Barn er ikke en gave, men en rettighet. Jeg er veien, sannheten og livet på Vigeland er Just do it! You only live once! Fuck it! Fordi du fortjener det!, i Pride-toget.

Vi står overfor to vidt forskjellige vekkelser. Den ene på Vigeland fører til endring på individnivå i den enkeltes hjerte mens «woke» tror svaret er å dekonstruere systemene. På Vigeland kommer folk til tro og blir fylt av håp og takknemlighet, mens grunntonen i «woke-bevegelsen» er kynisme og mistillit. På Vigeland rettes blikket utover, fra egen navle mot han som er sannheten og livet. Blir man woke rettes blikket innover mot meg selv og mine egne subjektive følelser, mine behov og mine rettigheter. Det er to vidt forskjellige bevegelser med to vidt forskjellige utfall. Slik jeg ser det er vekkelsen på Vigeland et ekko fra Jerusalem, mens «woke» er like forvirrende og oppløsende som babbelet i Babylon.

Powered by Labrador CMS