Unngå «falske anstøt» når evangeliet formidles

Jan Bygstad svarer på dagen.no 26/4 på mitt innlegg i Dagen 24/4, der jeg hevdet at «spørsmålet om hvilke musikkformer som kan anvendes i kristen formidling ikke [er] et bekjennelsesspørsmål, men et adiaforon». Bygstad mener at undertegnede må begrunne denne påstanden.

Men hvis Jan Bygstad vil hevde at det her er tale om et bekjennelsesspørsmål, så er det jo han som har «bevisbyrden»! Det er han som må vise at det her er tale om et spørsmål som hører under «Guds åpenbarte vilje (loven)» (jf. Aksel Valen-Sendstad, «Innføring i Kristen etikk», Luther Forlag 1984, side 194).

Ellers har jeg allerede i et annet innlegg på dagen.no 30/4 («Pietismens villfarelser bør mane oss til stor forsiktighet») avvist at et adiaforon i kristelig forstand skal forstås som noe kristelig sett nøytralt, slik både Bygstad og andre synes å mene.

For som Aksel Valen-Sendstad sier i sin «Innføring i Kristen etikk» (side 195), så finnes det jo ikke «kristelig-nøytrale områder» innen etikken. Selvsagt står vi også til ansvar for Gud også når det gjelder bruken av forskjellige musikkformer i formidlingen av evangeliet!

Bygstad har således rett i at det kan være fare for at man «bruker kjødelige midler for å nå åndelige mål». Men «kjødet» kan ytre seg på mangfoldige måter, må vi huske! Felles for dem er vel blant annet at oppmerksomheten dras vekk fra det budskapet som skal formidles i en kristen sammenheng.

Den kristne friheten er således en frihet under ansvar, både for å avvise bruken av kjødelige midler for å nå åndelige mål, men også for – slik jeg skrev – å ikke skape «falske anstøt» ved å avvise bruken av bestemte musikkformer i kristen formidling.

Nettopp dette med «falske anstøt» er utgangspunktet for apostelen Paulus, når han i 1 Kor 9,19ff skriver om hvordan han – selv om han er «fri overfor alle» – har gjort seg «til alles trell, for å vinne så mange som mulig». For disse ordene må jo leses i lyset av dét som han sier litt tidligere i det samme kapittel: «Vi tåler alt, for at vi ikke skal legge noen hindring i veien for Kristi evangelium» (1 Kor 9,12c).

Denne forståelse av 1 Kor 9,19ff samsvarer med hva Sigurd Odland i sin tid skrev i sin kommentar til disse versene i «Lutherstiftelsens Bibelværk. Bibelen med forklaringer» (Oslo 1925, 6. del, side 220 – her lettere språklig «modernisert» av undertegnede):

«Selv om han [Paulus] som kristen ‹er fri fra alle› (…), har han dog gitt avkall på denne frihet og frivillig ‹gjort seg til tjener (egentlig: ‹til trell›) for alle›, idet han har funnet seg i inntil det ytterste at lempe seg etter dem han virket iblant. (…); det dreier seg her kun om sedelige adiafora, altså sådant som hører inn under den kristelige frihet›.»

Derfor er det ikke – slik Bygstad påstår – et «misbruk» av Paulus' ord i 1 Kor 9,19ff å bruke dem slik jeg gjorde innlegget mitt, nemlig til å forsvare bruken av forskjellige musikkformer «for å få folk i tale» – så sant bruken av musikk i kristen formidling ikke er et bekjennelsesspørsmål, men et adiaforon i kristelig forstand.

Og ikke minst for å unngå «falske anstøt» i formidlingen av evangeliet, så er det derfor viktig å huske på hva Aksel Valen-Sendstad sier vedrørende de spørsmålene som hører under de åpne områder i den kristne etikken (adiafora-spørsmålene):

«Ingen har i slike saker grunnlag for eller rett til å sette seg til doms over andres samvittighet, tro og moralske holdning (sml. 1 Kor 10,28–29; Rom 14,1f)» («Innføring i Kristen etikk», side 194).

Kirken og musikkens påvirkning på menneskesinnet