Viktig å utfordre mytene om vitenskap og tro

Flere rapporter i Sverige har de senere årene pekt på fordommer og misforståelser angående forholdet mellom vitenskap og kristen tro.

Kristne elever har fått høre uttalelser fra lærere om at «de smarte tror på forskning og de dumme tror på Gud», eller de har fått hånlige kommentarer som «tror du på nissen også?» Selv mange voksne møter på lignende holdninger, enten i den akademiske verden eller på sekulære arbeidsplasser.

Samtidig vet vi at en betydelig del av verdens forskere er kristne. For over 100 år siden, i 1914, spurte den sveitsisk-amerikanske psykologen James Leuba 1.000 amerikanske forskere om deres syn opå Gud. Det viste seg at like mange svarte at de trodde på en personlig Gud som de som ikke gjorde det: 42 prosent.

Og enda mer interessant: Da den amerikanske vitenskapshistorikeren Edward Larson 80 år senere valgte å stille de samme spørsmålene til like mange amerikanske forskere, kunne han rapportere at 40 prosent svarte at de trodde på en personlig Gud, mens 45 prosent ikke gjorde det. Knapt noen endring altså – till tross for at det var en hel mannsalder mellom undersøkelsene!

Faktisk finnes det en enda mer aktuell undersøkelse fra Pew Research Center i USA, der 2.500 forskere med medlemskap i American Association for the Advancement of Science svarte på spørsmål om sin religiøse tro. 51 prosent svarte at de trodde på en eller annen gud eller høyere makt og at knapt to tredjedeler av disse sa at de trodde på en personlig Gud.

Til tross for dette fortsetter myten om en motsetning mellom vitenskap og kristen tro å spre seg. På mange vis kan den spores tilbake til bøkene «History of the Conflict Between Religion and Science» av John William Draper (1811–1882) og «A History of the Warfare of Science with Theology in Christendom» av Andrew Dickson White (1832–1918).

Bøkene, som opp gjennom årene har kommet i mange nye opplag, har fått stor betydning for hvordan man tenker i Vesten. Mange av mytene om vitenskap og kristen tro som sprer seg i den vestlige verden kan ledes tilbake til disse.

Det dreier seg for eksempel om myten om at middelaldermenneskene trodde jorden var flat og at kirken generelt har vært motstander av naturvitenskaplig tenkning. Ikke minst har det vært mytebygging rundt 15- og 16-hundretallsforskere som Galileo Galilei och Giordano Bruno. Disse ble ofre for den tidstypiske intoleransen, men dette er ikke noe bevis for en iboende konflikt mellom vitenskap og tro.

Det tragiske med disse mytene er ikke bare at de er historisk tvilsomme. Verre er det at de kan bli en form for selvoppfyllende profetier. Mennesker utenfor kirken får gjennom disse og andre mytedannelser et inntrykk av at de må velge mellom tro og fornuft, religiøsitet og vitenskapelighet.

Mennesker i kirken får inntrykk av at naturvitenskap er noe farlig og at kristen tro står i et motsetningsforhold til den søken etter sannhet som tilbys gjennom vitenskapelige metoder.

Her tenker jeg derfor at vi som kristne må ta nye grep. Vi trenger å kjenne vår egen historie og innse at en hel del av det som kommuniseres rundt disse spørsmålene på skoler og universiteter er tendensiøst – og noen ganger direkte feilaktig.

Visst er det sant at en innen ulike vekkelsesbevegelser har dyrket en i blant ganske antiintellektuell kultur, der en har sett på en akademisk karriere – det være seg innen naturvitenskap, humaniora eller andre forskningsfelt – som noe fremmed. Fortsatt vet vi at evangelikale kristne kan ha vidt forskjellige syn på spørsmål angående skapelse og evolusjon.

Men ingenting av dette må fjerne oss fra det som er selve grunnakkorden. I spørsmål om vitenskap og tro taler både historien og vitenskapen til kristendommens fordel. Det er helt enkelt ingen tilfeldighet at så godt som alle toneangivende forskere under den vitenskapelige revolusjonen var personlig kristne.