Leder
Viktig varsko fra Israels ambassadør
Før helgen gikk Israels ambassadør til Norge, Avraham Nir-Feldklein, ut i VG med hard kritikk av den norske regjeringen. Det er det ikke vanskelig å forstå. Og det er dessverre heller ikke overraskende at Norges regjering leder an i kritikk mot Israel.
Det er positivt at norske myndigheter ønsker å bidra til fred i Midtøsten. Det er imidlertid alt annet enn positivt at man igjen og igjen underslår alvoret i Hamas-regimets politikk.
I stedet for å snakke tydelig om hva denne bevegelsen gjør og står for, virker det som mange i Norge leter med lys og lykte etter tegn som kan peke i en annen retning enn det åpenbare hovedinntrykket:
Hamas er knapt noen fredspartner å regne med. En slik velvilje overfor en terrororganisasjon bærer preg av betydelig avstand til realitetene på bakken.
Det var i seg selv talende nok, ikke minst når vi senere har sett en annen vilje til å heise palestinske flagg.
De første dagene etter det grusomme og nøye planlagte angrepet 7. oktober kunne vi spore en viss sympati for Israel, også blant norske politikere. Det stakk imidlertid ikke så dypt at man var villig til å heise israelske flagg i solidaritet, slik vi så i flere europeiske byer. Det var i seg selv talende nok, ikke minst når vi senere har sett en annen vilje til å heise palestinske flagg.
Det gikk heller ikke lange tiden før debatten stort sett var tilbake i vante spor. Kanskje med en en enda sterkere betoning enn før av at Israels krigføring nærmest per definisjon er uforholdsmessig.
Ingen i Israel mener antakelig at deres politiske og militære ledere kun tar gode avgjørelser. De store protestene mot sittende statsminister Benjamin Netanyahu har preget mye av den politiske debatten i lengre tid. Kritikken mot den sittende israelske regjeringen er nok minst like sterk fra innsiden av landets grenser som den er fra utsiden. Og den har ikke stilnet etter 7. oktober.
Dette står imidlertid i grell kontrast til forholdene på Gaza-stripen og blant Hamas' sympatisører i andre land. Der mangler det mye når det gjelder viljen til åpen debatt.
Det er ikke to parallelle parter som kriger mot hverandre. På den ene siden har vi et demokratisk og svært mangfoldig israelsk samfunn hvor intensiteten i den løpende politiske debatten kunne fått mesteparten av ordskiftet her i landet til å fremstå heller tamt. Likevel foregår valg og maktskifter i fred og fordragelighet.
Motstykket kunne knapt vært større når vi snakker om en terrororganisasjon som styrer med rå makt, som har demonstrert en vilje til brutalitet som overgår det meste, og som faktisk etter alt å dømme ser ut til å ha mye støtte i befolkningen. Enhver ansvarlig leder i et naboland ville sett med dyp bekymring på en slik situasjon.
«Jeg vet at dere elsker FN, men jeg tror dere elsker et annet FN enn det vi har i dag», sier Israels ambassadør Avraham Nir-Feldklein. Det er en nyttig påminnelse til oss nordmenn. Det er mye godt å si om FN, men dette er et fellesskap av land med svært forskjellige utgangspunkt. Derfor må vi også forholde oss kritisk til det som kommer derfra.
En slik vurdering kan også overføres til den mer generelle analysen av forholdet mellom Israel og deres naboer.
Norsk tilnærming bærer preg av naivitet og en manglende vilje til å ta realitetene innover seg. Vi vet godt at FN også er preget av interessene til land som knapt har noen stolt menneskerettshistorie å vise til.
På en lignende måte vet vi at selv om noen palestinske ledere har arbeidet systematisk og grundig for å utvikle et fungerende sivilsamfunn, vitner fremdeles historien om berettigelsen av utsagnet som blir tillagt Israels tidligere statsminister Golda Meir: Det blir ikke fred i Midtøsten før araberne elsker sine egne barn mer enn de hater jødene.