Viktigere enn regjeringsdeltakelse

Til helgen møtes landsstyret i Kristelig Folkeparti. Det skjer i en krevende og potensielt avgjørende fase for partiet. Det har til tider nesten gått sport i å peke på hvor retningsløst partiet fremstår. Kritikken er delvis berettiget, men bare delvis.

For er det én ting Kristelig Folkeparti ikke kan leve med, så er det å bli tvunget helt og fullt inn i den ene av de to politiske blokkene. Dét er den sikreste veien til undergang for et parti som gjennom hele sin historie har vært en asymmetrisk størrelse på den tradisjonelle høyre/venstre-aksen.

Det aller viktigste spørsmålet å ta stilling til nå er derfor ikke om partiet bør gå inn i Erna Solbergs regjering i den inneværende perioden. Dette spørsmålet er naturligvis av stor betydning. Men KrFs strategiske utfordringer ligger på et mer grunnleggende plan.

Partiet trenger å finne ut av hvorfor de vil at folk skal stemme på dem. Hvem de vil være ombudskvinner og -menn for. Hvor det finnes velgergrupper som faktisk kan tenkes å ville stemme KrF.

KrFs krise er i betydelig grad påført partiet utenfra. Fra kirken selv. For 20 år siden var det realistisk å sikte mot en rolle som samlende faktor blant både konservative og mer liberale kristne. I dag har disse leirene glidd lenger fra hverandre. Og forventningene til KrF har blitt mer sprikende.

Tidlig på 2000-tallet prøvde KrF å utvikle seg i retning av et kristendemokratisk parti av mer kontinentalt merke, inspirert ikke minst av Angela Merkels CDU. Men det var lettere sagt enn gjort å forandre et parti som i sine røtter har en annen og nokså særegen politisk profil.

Flere har prøvd å dra opp en konfliktlinje med hovedstads-KrF på den ene siden og «grasroten» eller «grunnfjellet» på den andre. Men hvem er egentlig grasroten i KrF? I deler av den offentlige debatten, også her i avisen, blir dessverre betegnelser som grasrot og grunnfjell nærmest til hersketeknikker for å fremme eget syn.

Før valget i fjor dokumenterte Bergens Tidende gjennom Norsk medborgerpanel at det ikke finnes noen politiske partier på det daværende Stortinget, SV inkludert, som KrF-velgerne misliker mer enn Fremskrittspartiet (72 prosent).

Da trengs det noen doser frimodighet for å hevde at den jevne KrF-er - på grasroten! - er ivrig tilhenger av Sylvi Listhaug. Men for de mest borgerlig innstilte KrF-erne ser det ut for at det eneste alternativet er å overse slike faktiske opplysninger. I stedet kan man vise til en eller annen mer eller mindre uidentifisert grasrot der ute, til støtte for sine egne vurderinger.

Tilsvarende viste både Norsk medborgerpanel - enda viktigere: valgresultatet! - at KrF-velgernes nærmeste politiske slektninger ser ut til å være Høyre og Senterpartiet.

Altså to partier som hører til i hver sin politiske fløy, og to partier som neppe kommer til å inngå noe samarbeid i overskuelig fremtid. Midt i dette spennet befinner KrF seg. Det var Sp, ikke H eller Frp, som kapret flest tidligere KrF-velgere i fjor høst.

Noe av det interessante er at denne gruppen KrF-velgere i liten grad gjør seg gjeldende i den offentlige debatten. Kanskje er disse miljøene først og fremst representert på mindre steder rundt i landet, hvor det ikke er så mange offentlig kjente lederfigurer. Kanskje opererer de bare annerledes enn dem som lar sin røst høre i avisdebattene.

Men for dem som skal utvikle KrFs strategi er det helt nødvendig å tenke nøye over hvilke ønsker også denne delen av grunnfjellet har for partiet sitt. I realiteten ville det være et større problem for KrF å miste denne delen av velgermassen enn dem som heller mot Fremskrittspartiet.

Vi kan altså ikke uten videre forstå de interne styrkeforholdene blant KrFs velgere om vi legger stemningen i den offentlige debatten til grunn. Om vi ser på valgresultatet fra i fjor, får vi bekreftet det allerede etablerte inntrykket av at KrF har velgere som i økonomisk politikk befinner seg både til høyre og til venstre i politikken.

Det er nok ganske trygt å anta i den grad KrF skal i regjering, vil det være mest aktuelt å samarbeide til høyre. Men for dem som tenker langsiktig, må spørsmålet først og fremst være hvilke ressurser KrFs historie gir med tanke på valgene i 2019 og 2021.

Kristelig Folkeparti er i dag en attraktiv samarbeidspartner på Stortinget. Men det er et privilegium som også plasserer partiet under press fra nær sagt alle hold. Derfor trengs det både edruelig klokskap og en god del mot for å utforme fremtidens KrF-profil i et politisk landskap hvor både velgerne og de politiske konkurrentene er annerledes enn dem som fantes da KrF ble grunnlagt.