Vil skjerme familien mot skjermbruk

Dagen sendte paneldebatten live på Faecbook:

Del 1

Del 2

Hva gjør man når skjermbruken spiser opp familielivet? Setter inn kontrolltiltak, mener fire kristenledere med særlig innsikt i feltet. Men fasitsvar vil de ikke gi.

Jarle Haugland er daglig leder i Familie & Medier og reisende i medierådgivning, men liker bedre denne beskrivelsen:

– Jeg er ikke redd for å gi råd, men refleksjon, egentenkning og bevisstgjøring er faktisk ­viktigere.

Skjermkamp

Haugland var med i et panel under Sarons Dals sommerstevne denne uka, sammen med barnepredikant Jarle Waldemar, barnepastor Kåre Skuland og lærer og mor Elsbeth Sørensen.

– Det vanskeligste er skjerm, mente Waldemar. – Å sette gode og sunne rammer for skjermspilling, iPad, TV eller internett, det er det meste krevende for vår familie, sa han og fikk støtte fra Skuland.

– Du har rett. Skjermbruk er det som skaper mest diskusjon. Skjermer er som godteri. Det finnes ingen bunn i posen.

I familien Skulands hus er det ingen TV, så de har en skjerm mindre å bekymre seg for.

– Men alle de små skjermene har vi hele tiden, sa han og fortalte at han og kona hadde bestemt at bare lørdagen skulle være skjermdag hos dem.

– Det er en knallhard og vanskelig kamp, og det glipper stadig. Men det gode er at vi har fått mange tusen ekstra timer med barna. Jeg oppfordrer alle til å gå i den retningen, sa Skuland.

– Fulle av feil

Og ekspertene framsto ikke som verdensmestre.

– Vi er fulle av feil, og jeg håper vi også er fulle av nåde. Det er begått mange feil av gode foreldre, og det har likevel til slutt gitt et godt resultat, trøstet Jarle Haugland.

– Jeg synes barneoppdragelse er vanskelig. Det er vanskelig å være forelder, sa Waldemar. – Det krever mye, og noen ganger blir man sliten. Veldig sliten. Jeg håper at det ikke er bare jeg som kan tenke sånn, sa han.

Haugland får i jobben ulike spørsmål om barn og medier. Mange av dem går på grense­setting og tidsbruk.

– Det som er unikt for vårt arbeid, er trosaspektet. Da er spørsmålet hvordan barna kan vokse opp og følge Jesus i en verden full av skjermer som formidler alle slags livssyn. Skal vi istandgjøre barna til å velge selv, må vi gå noen skritt med dem i forkant, sier han til Dagen.

Og man kan godt være reisende i medierådgivning uten å mestre hele feltet til fingerspissene hjemme. Haugland har barn på fire, 11 og 13 år, og spørsmålet om tidsbruk på skjerm er tilbakevendende i det hauglandske hus.

– Dette er vanskelig og ikke sort-hvitt. Jeg er realist og liker fasitsvar, men når det gjelder hva som er riktig bruk av tid på skjerm, finnes det ikke noe slikt svar. Men det gir oss som foreldre frihet og ansvar så vi kan foreta egne vurderinger. Det er derfor jeg ikke bare vil gi råd, men bevisstgjøre for å øke refleksjonen. Vi må istandsette foreldre til å møte barna sine på en måte som gjør at barna på sikt ser at grensene som ble satt, var gode, mener Haugland.

– Du sier i panelet at det er vanskelig å lage universelle regler?

– Ja, man må tilpasse etter hvert barns behov. Vi tegner fort idealbilder der vi sier hva vi burde, skulle og måtte. Men livet er mer komplisert enn det. Hverdagen har store utfordringer for aleneforeldre og andre i vanskelige livssituasjoner. Da blir idealene vanskelige å følge. Det kristne kallet til oss, er ikke å lykkes i alt, men lyder som det alltid har gjort: «Følg meg!» Noen ganger trenger vi å høre at det vil helst gå bra, selv når det har skjært seg. Vi må være nådige mot oss selv og mot barna. Ikke bare skape dårlig samvittighet, men gi håp og hjelp til et nytt liv, sier han.

Han ser to skrekkscenarier i dette landskapet.

– I det ene har foreldrene abdisert som veiledere, i frykt for ikke lenger å være bestevenner med barna. Da handler det mer om det enn akkurat hvor høyt antall timer skjermene er i bruk. I det andre scenariet har ikke barna noe de skulle sagt fordi foreldrene er så autoritære. Da fratas barna alt ansvar, sier Haugland som ­mener dette handler om livsfaser. To­åringen bør få andre og strengere rammer enn 15-åringen.

– Hvis 15-åringen er fratatt all myndighet, kan det smelle den dagen de skal ta egne valg.

Familier famler

– Er det mange som famler i dette feltet?

– Ja, og det gjør jeg også, så det er krevende å skulle oppfatte meg selv som ekspert. Som foreldregenerasjon er vi den første som opplever denne medievirkeligheten. Før gikk utviklingen så seint at kunnskapen gikk fra generasjon til generasjon. Nå er det vi lærer, nesten utdatert neste uke. Trendene går ekstremt fort når det gjelder spill og sosiale medier. Så ja, vi famler litt.

Likevel mener Haugland at vi ikke trenger å være oppdatert på enhver ny trend.

– Vi kan ha høyere tanker om oss selv og vår voksenrolle. Vi har vært ute en vinternatt før, og det er uvurderlig når et barn opplever tryggheten og tilstedeværelsen hos en voksen.

Han mener det viktigste ikke er å være kul, men tilstedeværende med gode verdier.

Flere i panelet mente det er viktig at barna ser foreldrenes gudstro i det daglige når mediebruken skal diskuteres.

– For barnet taler verdiene vi har som foreldre, sterkere enn medienes. Da er spørsmålet i hvilken grad barna får del i foreldrenes tro. Vet barna hva som rører seg i vårt trosliv, og hvordan blir det synlig? spurte Elsbeth Sørensen.

Sjef i egen hverdag

Haugland spør seg hvordan våre barn kan vokse opp som Jesus-etterfølgere i en verden full av skjermer.

– Dette er det store spørsmålet. Og det er i større grad hjertet mitt enn tidsbruk og aldersgrenser i seg selv som er utfordringen, mener Haugland som sier spørsmålet er hvordan vi kan ta valg som gjør at barna får oppleve er rikt liv med Gud.

– Da blir spørsmålet om tidsbruk perifert. Men det er viktig at vi er sjefer i vår egen mediehverdag. Det er vi som tar valgene, sier Haugland.

Han følger familien Skuland som har også opprettet skjermfrie dager i hjemmet. Haugland tar sågar til orde for digital avrusning.

– Det er ikke tull. Vi trenger skjermfrie faser og soner, for eksempel under måltider eller på sove­rommet. Slik tiltak mener jeg er nødvendige i møte med skjermenes avhengighetsskapende kraft. Og det gjelder også det gode medieinnholdet. Dette handler vel så mye om teknologien som om innholdet, mener Haugland.

– Boka i særstilling

– Tar du da til orde for at vi skal bruke papirmedier mer i stedet?

– Ja, det må vi bare. Bøker og aviser er langsommere medier. Boka er i en særstilling. Det er når vi leser bøker, vi lærer oss å tenke en tanke ferdig. Det gir boka oss tid til. Vi lever i distraksjonenes tid, og vi kan godt lese en lang tekst på en skjerm, men i de fleste tilfeller ligger det et distraherende element et sted på den sida der vi leser. Boka gir oss til dybde og refleksjon.

Men han mener vi godt kan gå lenger – bokstavelig talt.

– Gå en tur. Finn ­stillheten i livet. Vi kan trenge en informasjons­faste.

– Vil du at vi skal leve mer analoge liv?

– Her er jeg veldig splitta, for jeg gleder meg over teknologien. Men jeg er blitt en teknoskeptiker og en talsmann for dybde, refleksjon og stillhet og for det å modnes som menneske. Det er viktig for meg. Og da er et analogt liv nødvendig. Jeg mener også at et slikt liv er en forutsetning for å finne den virkelige gleden i det digitale, sier Haugland.