Misjon
Vil vestlige kristne havne i unåde hos forfulgte kristne?
Mens Guds folk i Vesten stadig beveger seg lenger unna retningslinjene i Guds åpenbarte ord, finnes det et gudsfolk som betaler en høy pris for nettopp å følge i Jesu fotspor.
For fjerde år på rad arrangeres Unåddkonferansen M28 en konferanse med spesielt fokus på folkegrupper som ennå ikke har hørt, eller hatt tilgang på vitnesbyrdet om Jesus Kristus. 35 organisasjoner står sammen om satsingen, som går av stabelen i slutten av oktober. Visjonen er at alle folkegrupper skal få tilgang til budskapet om frelse, og mulighet til å bli Jesu etterfølgere.
Norsk misjonshistorie vitner om nybrottsarbeid og pionerer som har forkynt evangeliet der ingen tidligere hadde gått. Også i dag jobber 40 prosent av alle utsendinger fra norske evangeliske misjonsorganisasjoner og menigheter blant folkegrupper med mindre enn 2 prosent kristne, ifølge misjonsstatistikken fra Norsk Råd for Misjon og Evangelisering, NORME og Digni.
I tillegg sier 62 prosent av medlemmene at de prioriterer misjon blant unådde høyt eller svært høyt, og flere organisasjoner har de seneste årene laget egne unåddstrategier for misjonsarbeidet.
Bibellesning og etterfølgelse
Min gode kollega på HLT, Roald Zeiffert, påpekte i Dagen sist uke en klar sammenheng mellom bibellesning og konservativ teologi blant unge kristne. Jeg vil gå enda lenger, å hevde at det er en klar sammenheng mellom lesing av Guds ord og en aktiv tro, i form av disippelskap og etterfølgelse.
De evangeliske kirkesamfunnene og misjonsorganisasjonenes basis for sitt unåddarbeid, er nettopp ønsket om å følge Guds åpenbarte Ord i misjonsbefalingen. Derfor er det også en klar sammenheng mellom de bibeltro misjonsorganisasjonene og satsingen på å nå hele verden med evangeliet.
Det kan man også se av listen over arrangørene som står sammen om Unåddkonferansen. Disse kjennetegnes alle av at Bibelen har stort fokus, et konservativt bibelsyn og en forkynnelse som utfordrer til etterfølgelse, disippelskap og misjon.
Disippelskap blant de minst nådde
Sammenhengen blir enda tydeligere i selve arbeidet blant de unådde. For mange av folkegruppene som er de minst nådde med evangeliet, opplever også stor grad av forfølgelse av de kristne. Dette er situasjonen for Jesus-etterfølgere i mange muslimske land, men også i kommunistiske land som Laos, buddhistiske land som Vietnam og hinduistiske India.
Hvordan kan vi ønske å forandre verden, når vi selv ikke er villige til å la oss forvandle av Guds ord?
Her utfordres virkelig kristenfolket i Vesten, når vi hører vitnesbyrdene fra ledere som villig betaler en høy pris for etterfølgelse og disippelskap:
Den hviterussiske pastoren som flere ganger i år har blitt arrestert og satt i varetekt. Om menighetens lokale som ble konfiskert av myndighetene, så møtene måtte gjennomføres utendørs på parkeringsplassen, inntil også den ble gjort til statens eiendom. Den burmesiske pastoren som hjelper sivilbefolkningen på flukt, til tross for represalier fra militærjuntaen og frykt for eget liv. Eller den kristne iraneren som har blitt bortført av myndighetene, truet og torturert for å dele troen sin til venner og familie.
En sky av vitner
Alle disse historiene vitner både om Guds storhet, men også om mennesker som velger disippelskapets og etterfølgelsens vei, også når det koster dem dyrt. Men disse vitnesbyrdene vitner også imot oss kristne som ikke velger etterfølgelse og disippelskap, fordi det følger med en pris.
Etter å ha skrevet om trosheltene som var villige til å ofre eget liv og egen framtid for å følge Herren, avslutter Hebreerbrevets forfatter kapittel 11 slik: «Alle disse fikk godt vitnesbyrd for sin tro, men de oppnådde ikke å få det som var lovet …»
Han fortsetter i kap. 12: «Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den gleden han hadde i vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om skammen, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone.»
I unåde?
Jeg hørte en gang en prest som stolt fortalte om sin datter, som både hadde streket under, men også streket over tekst i Bibelen. Da undres jeg; kan vi velge og vrake blant Bibelens tekster, alt etter hvordan de tiltaler mennesket av det 21. århundre? Har vi troende i Vesten byttet ut bibeltroskap og etterfølgelse mot et frelsesbudskap sentrert omkring oss selv? En slik lesing vitner lite om det å holde ut korset uten å bry seg om skammen, for å få den gleden vi har i vente hos Gud.
Kan vi fremdeles se de troende fra Afghanistan i øynene og si at Gud elsker dem med en evig kjærlighet når vi selv stryker over det fra Bibelen som vi ikke liker? Kan vi med troverdighet trene evangelister og pastorer til tjeneste i forfulgte land om vi selv ikke er villige til å betale prisen for etterfølgelse? Hvordan kan vi ønske å forandre verden, når vi selv ikke er villige til å la oss forvandle av Guds ord?
Allerede har flere kirkesamfunn i det globale sør takket nei til samarbeid og penger fra kirker i Vesten på grunn av mangel på bibeltroskap og disippelskap. I forlengelsen av dette kan man undres: Når blir vår mangel på etterfølgelse og disippelskap en hån mot de mer enn 260 millionene kristne som hver dag utsetter seg for forfølgelse og diskriminering for å følge Jesus Kristus?
Når havner vi i unåde hos de forfulgte kristne fordi våre liv vitner mer om troløshet enn trofasthet i vår etterfølgelse av Guds ord?