Vil vi ha vekkelse?

For 40 år siden deltok jeg på et møte med temaet: «Hva hindrer vekkelse?» Jeg syntes det var mange gode innlegg, helt til en eldre mann sto opp og sa: «Sannheten er at vi ikke vil ha vekkelse!»

Med ett var det som om de andre innleggene falt til jorden. De var bare kjødelige tanker om hva vi kunne gjøre eller ikke gjøre, hvordan vi kunne hjelpe Gud til å skape vekkelse.

Jeg kom også til å tenke på en kvinne som ofte ba: «Herre, send vekkelse, og begynn med meg!» Men da kom det en predikant som talte alvorlig om synden, som gikk til angrep på tidsåndens innflytelse i forsamlingen og stilte tilhørerne ansikt til ansikt med Den Hellige, så var denne kvinnen den første til å reagere negativt.

Vekkelse – når, hvor og hvordan Gud vil

Andre trenger vekkelse, men vi trofaste på bedehuset trenger trøst og oppmuntring! Når forkynnelsen rammer oss og vårt kristennavn anfektes, vi som har navn av å leve (Åp 3,1), da får det være nok! Vi vil gjerne bygges opp og styrkes, men vi vil ikke være gjenstand for Guds nedrivningsarbeid (jf. Jer 1,10).

Gud må gjerne tilføre oss noe, men han får ikke ta noe fra oss, det vi er bundet til og glade i. Den slags forkynnelse gir vi fort betegnelsen mørk, negativ, lovisk osv. Den uroer oss, den skaper ikke en følelse av frihet og glede, men uro og frykt. Det kan ikke være rett!

Gudmund Vinskei fortalte fra sin ungdomstid. Det ble reist krav om å få bort en forkynner fra bedehuset. Hans forkynnelse skapte uro og splid og mange trakk seg tilbake i harme. Sekretæren kom og hørte, og hadde visdom nok til å forstå hva som skjedde. Forkynnelsen skapte uro fordi den satte skille mellom den døde og levende tro, den kalte til omvendelse og oppgjør med synden.

Det var sann vekkelse, og den skaper alltid motstand fra den døde tro. Vinskei spurte om en slik forkynner ville fått fortsette nå.

Lengter du etter vekkelse, sa du?

Vekkelse er å vekkes opp av syndesøvn og verdenssøvn, fra død tro og falsk gudsdyrkelse, til sannhets erkjennelse. Det oppleves ikke godt. Den sovende vil helst sove videre. Å ta inn over seg den forferdelige sannhet at en står for Gud og er dømt og fortapt, er ikke godt. Ingen av Guds profeter ble populære. De møtte sterk motstand og uvilje, ble anklaget for å ville andre ondt (jf. Jeremia og Amos).

Mye av det som i dag omtales som vekkelse i kristelige media, har lite til felles med bibelsk vekkelse. Man vurderer stort sett ut fra oppslutning og positiv respons. Når Jesus talte til vekkelse, endte det med at han sa til de tolv: Vil også dere gå bort?

Den slags reaksjon skjer knapt i dag, for vi er så redde for vårt eget skinn, vårt eget omdømme, og så våger vi ikke å tale som Guds ord.

Vekking og fråfallsteologi