Vindusplass i kirken

Denne helgen feiret Norges eldste misjonsorganisasjon 175-årsjubileum. Ordet misjon har aldri vært helt lett å forholde seg til. En ting er fortellingene fra fortiden om manglende respekt for lokale kulturer.

En annen er vår tids aversjon mot å fremholde religiøse sannheter som allmenngyldige. Derfor er det ikke bare lett for en misjonsorganisasjon å nå frem med sitt budskap i vårt samfunn.

Under jubileumsfeiringen i går fortalte førsteamanuensis på MFKristin Norseth at NMS rundt år 1900 likevel var en folkebevegelse med virksomhet i hver eneste skolekrets her i landet.

I dag er NMS ikke den største av de tradisjonelle misjonsorganisasjonene, og de er på mange måter den som er hardest rammet av nedgangen som har preget Kristen-Norge de siste tiårene. Men NMS har har fortsatt mye å gi, og mye å lære andre.

«Vi trenger vinduer også i kirkebygg», sa generalsekretær Jeffrey Huseby under festsamværet i Trefoldighetskirken lørdag kveld. Det er sant på flere plan. For en misjonsorganisasjon er det åpenbare perspektivet internasjonalt.

En lokal menighet vil alltid stå i fare for å bli seg selv nok. Da trenger vi hjelp til å se hele den verden Gud har skapt. Men vinduene trengs også for å komme nærmere de omgivelsene man befinner seg midt i. Heller ikke det kommer av seg selv.

NMs er også dyktige til å arrangere slike fester som den de holdt i Trefoldighetskirken på lørdag. Det er kvalitet over det de gjør. De våger å bruke ressurser på å stelle i stand en markering som gir deltakerne en opplevelse av å ha vært med på noe spesielt. Edvard Hoem var et spennende valg som festtaler.

Han snakket blant annet om haugiansk tenkning som en undervurdert faktor i analysen av dem som dro til Amerika for rundt 100 år siden. Det gjør noe med identiteten og tilhørigheten hos deltakerne når de ser at her har organisasjonen lagt seg i selen for å levere en verdig jubileumsmarkering.

Man kan bruke et 175-årsjubileum til å se bakover og minnes det som har vært. I NMS har de denne helgen vært vel så interessert i å bruke jubileet til å se fremover. I den fremtiden virker det nokså tydelig at NMS står overfor betydelige utfordringer.

Jeffrey Huseby måtte lørdag kveld erkjenne at givertjenesten i organisasjonen har vært nokså stabil de siste 25 årene. Korrigert for inflasjon innebærer det en betydelig nedgang. Hvis ikke det skjer en drastisk endring, vil det være en organisasjon av vesentlig mindre størrelse som feirer 200-årsjubileum i 2042.

NMS har ikke egne skoler på samme måten som flere av de andre organisasjonene, og de har heller ikke egne forsamlinger eller menigheter i noen særlig grad.

Dermed er rekrutteringsarenaene færre. Når de i tillegg er så nært knyttet til Den norske kirke som de er, kan konsekvensene bli ekstra store dersom ønsket om å drive misjon skulle avta ytterligere i folkekirken.

Derfor er det både viktig og riktig av Jeffrey Huseby å stadig fremholde at NMS ikke skal og ikke må bli en ren bistands- og nødhjelpsorganisasjon.

Og det skal NMS ha, de er den av de lutherske organisasjonene som har lettest for å komme i kontakt med den store andelen av den norske befolkningen som befinner seg i eller i nærheten av kristentroens randsone.

Og når de inviterer til seminar i forbindelse med jubileet er Frank Aarebrot en naturlig gjest. Han er ikke først og fremst kjent som vekkelsespredikant. Men han hadde lørdag ettermiddag en rekke tankevekkende betraktninger knyttet til ikke minst den haugianske bevegelsens betydning for det norske samfunnet.

Blant annet fagforeningsdannelser. Noe av den offensiviteten som preget den tidlige haugianske bevegelsen kunne vi nok hatt godt av i dag. Den kristne kirke fungerer bedre når den er i angrep enn når den er i forsvar. Bedre når den med evangeliets varme glød kan innta nytt land – åndelig talt – enn når den skal forsvare sitt eget hegemoni.

Det var dessuten en fornøyelse å lytte til redaktør og teolog Magne Lerøs engasjerte innlegg på det samme seminaret. Han erkjente at kirkens utbredelse nok har hatt en viss sammenheng med politiske allianser, men trakk også frem selve den begeistringen som blir vakt i møte med Jesus.

Og Lerø stoppet slett ikke der. Han langet ut mot Den norske kirke, og kritiserte kirkens tilpasningsdyktighet. Med Oslo-biskop Ole Christian Kvarme i salen hevdet Lerø at selv ikke biskopene tør å si at kristen tro er bedre enn de andre religionene.

Lerø sa også at det var flott å se Bjørn Eidsvågs teaterstykke «Etterlyst: Jesus», men han pekte samtidig på hvordan stykket representerer nettopp den fullstendige tilpasning og tar bort det som gir kirken dens kristne egenart.

Her tror jeg både NMS og de fleste andre kristne sammenhenger her i landet godt kunne la seg utfordre og inspirere av Magne Lerøs hilsen. Han snakket om misjonens hellige ensidighet, og om å våge å ha en profil selv om dette vil føre til at man kommer på kant med noen.

For akkurat dét vil en misjonsorganisasjon nødvendigvis gjøre. Og heller ikke det moderne norske samfunnet er utenfor rekkevidden til mennesker som har fått sine hjerter satt i brann i møte med Jesus Kristus.