Viruset, matmangel og stengte skoler

Koronaviruset har stengt ned samfunn verden over. I Norge har vi opplevd hvor tøffe restriksjonene kan være. Men i fattige land, som ikke har muligheten til å sette inn krisepakker i mangemilliardærs-klassen, har konsekvensene vært brutale.

Over store deler av Afrika og Asia ser vi at antallet fattige vokser. Bekjempelsen av fattigdom kan være satt tiår tilbake. FN beskriver det slik: «Den negative påvirkningen [av pandemien] for fattige familier er spesielt alvorlig, og man risikerer å miste den store positive utviklingen man har sett i reduksjon av ekstremt fattige siden 90-tallet».

Har folk mistet troen på at vi kan forandre verden?

I forrige uke ga Strømmestiftelsens ut en rapport som i detalj gir innblikk i hva som skjuler seg bak advarselen til FN. Ved å innhente tall fra landene vi arbeider i, og snakke med de som bruker våre prosjekter for utdanning, jobbskaping og styrking av lokalsamfunn, tegnes det et rystende bilde av pandemiens konsekvenser. De fattige vi møter står midt i en matkrise, inntektskrise og utdanningskrise – samtidig som vold og overgrep mot barn og kvinner øker kraftig.

I Mali, Burkina Faso og Niger forteller familier at de spiser færre måltider enn før. Før pandemien spiste tre av fire familier tre måltider om dagen. Etter koronaviruset lammet verden, er det bare 11 prosent som får dette til.

Over halvparten av familiene spiser bare ett måltid om dagen, og de forteller også at maten er billigere og mindre næringsrik. Jeg besøkte selv området rett før jul, og ble rystet over de historiene jeg hørte. Pandemien tvinger blant annet fattige til å spise neste års såkorn.

Vi trenger flere lærere i kampen mot fattigdom

I Uganda, Tanzania og Sør-Sudan forteller en av tre at de har mistet jobben. I Vest-Afrika har 70 prosent mistet inntekt under pandemien, og en av fire har blitt tvunget til å selge produksjonsutstyr eller selge neste års såkorn.

Kvinner og ungdom er mest sårbare for å miste inntekt. Når familienes inntekter blir borte, fører det til at flere barn må jobbe og holdes borte fra skolen.

Barn og unge er sterkt rammet av nedstengte skoler. I flere land har skolene vært stengt siden pandemien startet. Heldigvis åpnet skolene igjen i Uganda nå på nyåret. De hadde vært stengt i nærmere to år.

Mange har trolig droppet ut av skolen, og opp mot 20 prosent vil sannsynligvis ikke vende tilbake til de gjenåpnede skolene. Det fryktes en «tapt generasjon» når det gjelder utdanning.

Alt dette – matkrisen, inntektskrisen, utdanningskrisen – har ført til en eksplosjon i vold og overgrep. Vi kjenner til dette også fra Norge. Når landet stengte ned, ble kvinner mer utsatt for vold i nære relasjoner og barn mer sårbare for omsorgssvikt. Strømmestiftelsens rapport viser at 18 prosent av jentene mellom 6 og 12 år i Øst-Afrika har opplevd seksuelt misbruk under nedstengningen.

Verden har, gjennom FN, satt seg som mål å utrydde den ekstreme fattigdommen innen 2030. Før pandemien var vi på god vei til nå denne ambisiøse målsettingen. Nå har veien blitt mer krevende.

Koronaviruset har skapt nye humanitære kriser og dyttet millioner ut i ekstrem fattigdom. Likevel bør vi ha som mål å holde løftet til verdens fattige. Det er fullt mulig å gjøre den ekstreme fattigdommen til historie, og redusere ulikhetene som pandemien har forsterket. Strømmestiftelsen har både kortsiktige og langsiktige anbefalinger:

For det første må vi styrke matvaresikkerheten. Skal fattige samfunn hente seg inn etter pandemien, må enkeltmennesker og familier ha mat på bordet. Skal barn lære noe på skolen, må de ha mat i magen.

Det er behov for både humanitær nødhjelp, og langsiktig utviklingsarbeid for styrke matproduksjonen. Derfor har også vi som organisasjon for første gang på mange år nå sett oss nødt til å introdusere matutdeling i flere av våre program. Det er et akutt behov for mat mange steder.

For det andre må vi investere i utdanning. Veien ut av fattigdom starter første skoledag – og vi kan ikke risikere en tapt generasjon. Det bør tas initiativer for å sikre at læringsgapet tettes, og at barn og unge kommer tilbake til skolebenken. Det handler om kapasitet til å ta imot elever, nok lærere og psykososial omsorg for barn som har vært utsatt for vold og overgrep.

For det tredje må vi klare å skape nye, grønne jobber. Etter pandemien skal vi løse både en fattigdomskrise og en klimakrise. De fattigste landene har en svært ung befolkning – og uten en jobb å gå til, mister millioner av mennesker framtidshåp og blir mer sårbare for nye kriser.

For det fjerde må vi bygge motstandsdyktige lokalsamfunn. Strømmestiftelsens rapport viser med tydelighet at styrken sosiale nettverk og sivilsamfunn har stor betydning for hvor godt et lokalsamfunn har taklet koronakrisen.

Å bekjempe fattigdom, er å styrke verdens immunforsvar. En verden med mindre fattigdom og ulikhet, står bedre rustet til å møte nye pandemier. La oss sammen sørge for at det neste viruset ikke skaper en like brutale virkelighet i fattige land.