Visst fins Israels landløfte også i Det nye testamente

«Noe landsløfte til Israel fins ikke i NT», står det i en Dagen-artikkel (02.06.24) signert Hans Peter Stette. For å motbevise en påstand om at noe ikke fins, er det tilstrekkelig å påvise ett eneste eksempel på det motsatte. Da er påstanden endegyldig motbevist.

En gang for mange år siden tellet jeg opp over 40 tekster i Det gamle testamente med Guds landløfte til Israel. Jeg tviler på at jeg fant alle. Men tellingen har gitt meg ryggdekning for å fremholde at GT inneholder over 40 landløfte-tekster.

En av dem står i de fem siste versene i Amos-boken. Akkurat den teksten er lærerik blant annet fordi den bruker så beskjedent språk. Kong Davids kongerike omtales beskjedent som en «hytte». Men Amos omtaler samtidig Davids kongerike som en «fallen» hytte, nemlig fordi domsprofetenes advarsler til Israel gikk ut på at Gud ville frata Israel landet igjen, hvis Israel fortsatte å vende Gud ryggen.

På den andre siden sier ordlyden i Amos-profetien også at Gud en dag vil gjenreise «hytten». Det vil Gud gjøre «på den tiden» (les: på et tidspunkt som Gud selv bestemmer over). Og det gjenreisingsløftet går siden igjen hos mange av de andre domsprofetene. Hytten skal falle. Men den skal også gjenreises.

Poenget er videre at dette løftet er et utpreget geografisk løfte. Det viser mange detaljer i ordlyden: Når Gud gjenreiser Davids-hytta skjer det ved at det blir sådd, plantet og høstet. Ødelagte byer blir gjenreist. Jøder befris fra fangenskap og bosettes på nytt i de gjenreiste byene. Derfor er Amos-profetien et ufrakommelig geografisk løfte.

Over til NT:

I NT har Lukas i Apg 15 gitt oss referat fra et apostelmøtet i Jerusalem. Der diskuterer de jødiske apostlene spørsmålet om hvor Moselov-forankret hedningmisjonen bør være. Peter tok ordet og advarte mot å kreve jødisk overholdelse av Moseloven av dem som er hedningkristne. Paulus og Barnabas fremholdt det samme. Så tok Jakob ordet.

Lukas siterer Jakob på en innledende tilslutning til Peters votum: Gud ønsker å «ta ut av hedningene et folk for navnet sitt». Det folket får status som Israels «medarvinger», skriver Paulus. Videre sier Jakob i Apg 15,15 at hedningmisjonskallet «stemmer overens med» profeten Amos’ ord. Hvoretter Jakob siterer to av de fem versene i Amos-profetien om Davids gjenreiste hytte.

De to versene Jakob da siterer, handler for det første om gjenreisingen av Davids-hytta. Som altså uomtvistelig handler om fysiske og geografiske landløfte-realiteter: «Det nedbrutte av den vil jeg gjenoppbygge.» (Amos 9,11 = Apg 15,16). Deretter siterer Jakob den hedningmisjonsrelevante delen av Amos-teksten.

Og det er naturligvis den delen som utgjør Jakobs skriftbevis for hedningmisjon, sitat: « … for at resten av menneskene skal søke Herren, ja, alle de hedningfolkene som navnet mitt er blitt nevnt over.» (Amos 9,12 = Apg 15,17). Jakobs måte å sitere på impliserer at det i Guds plan er en indre sammenheng mellom begge deler, Guds verdensmisjon og Guds gjenreising av Israel.

Slik Lukas siterer Jakob, har Jakob ellers i Amos 9,12 forstått den hebraiske konsonantteksten, ikke om «Edoms rest» (slik masoretene valgte å vokalisere grunnteksten), men om «Adams rest» (dvs.: «resten av menneskene», de som ikke er jøder og som ikke har noe landløfte). Slik har også Septuaginta tolket vokaliseringen av den hebraiske konsonantteksten. Det svarer samtidig bedre til andre halvvers i 9,12. Derfor det uomtvistelig at det er 9,12 som er Jakobs skriftbevis for hedningmisjon, mens 9,11 er Jakobs signal til apostelmøtet om det jødiske landløftets fortsatte gyldighet.

Jakob-avsnittet i Apg 15 rommer med andre ord en nytestamentlig landløfte-tekst. Jakob sier nettopp ikke at Gud har ombestemt seg og vil skrinlegge planen om å gjenreise Davids-hytta. Tvert imot. Gud vil fortsatt gjenreise den. Jakob siterer Amos med tilslutning på begge punktene.

Ergo tar Hans Peter Stette feil. Visst fins Guds landløfte til Israel også i NT.