Vondt, men nødvendig

Overgrepenes omfang er virkelig vidt forskjellige. Likevel har de en fellesnevner ut over at nyhetene sammenfaller i tid. Begge handler om maktmisbruk i kristne miljø og behov for å rydde opp.

I Den katolske kirke har opprydningen pågått en stund. Omfattende overgrep mot mindreårige er rullet opp blant annet i Australia, USA, Irland og Mexico.

– Paven reagerer med forferdelse på overgrepsrapport

Opprydningen har fortsatt i 2021. I Tyskland avdekket en rapport i mars at hundrevis av tilfeller av seksuell vold mot mindreårige ble begått av prester og andre representanter for den katolske kirken i Köln.

I juli konkluderte en statlig kommisjon i Polen at katolske geistlige var involvert i nesten en tredel av 345 overgrepssaker. I september lovet canadiske biskoper millionerstatning for overgrep begått ved kostskoler for urfolk.

Og nå sist i Frankrike: Denne uken ble en omfattende rapport offentliggjort om seksuelle overgrep i den katolske kirken de siste 70 årene. Rundt 330.000 barn er rammet.

Det vi her er vitne til, er en systemsvikt av et slikt omfang at det er vanskelig å fatte.

Det som gjør katastrofen enda større, er at kirken i årevis har visst, men ikke gjort det de kunne for å beskytte ofrene. Prester ble flyttet på. Svik ble dysset ned. Kirkens omdømme var viktigere enn enkeltmennesket.

Hvordan kunne en kirke, som tjener ham som alltid så den ene, han som alltid tok den sårbares parti, begå en slik feilvurdering? Det er vanskelig å fatte.

Vi trenger likevel ikke se til Australia, Canada eller Frankrike for å finne ledere som setter kirkestrukturer foran mennesker. Denne refleksen til først og fremst å ville beskytte organisasjon og posisjoner, er ikke helt uvanlig.

Denne uken lanserte Bergens Tidende podcasten Exodus. Produsent og journalist Elisabeth Kleppe har snakket med mennesker som har forlatt norske menigheter.

Kleppe har selv bakgrunn fra De frie evangeliske forsamlinger. Som ung gikk hun på bibelskole hos Oslo Kristne Senter, før hun brøt med miljøet.

I intervjuene viser hun innsikt i og forståelse for de kristne sammenhengene. Som lytter får man høre om det som har vært bra, men mest om det som ikke har fungert, og som bør ryddes opp i.

En av deltakerne i podcasten forteller om hvordan han ble beskyldt for å ville ødelegge fellesskapet når han stilte kritiske spørsmål.

Det kan gjøre vondt når menigheten en går i kritiseres og kommer i medienes søkelys. Det er høyst menneskelig å gå i forsvar og ville beskytte sammenhengen en står i.

Og det er slett ikke slik at en alltid skal bøye hodet og ta i mot enhver skyllebøtte. Men noen ganger kan det være verd å lytte til innvendinger, å være åpne for å bli korrigert. Om nødvendig be om tilgivelse. Fordi vi tror på ham som ber oss leve i lyset.

For den katolske kirke ble det en ulykke at man lenge forsøkte å dysse ned overgrepene. Det har skapt en massiv omdømmekrise. De har påført millioner av katolikker som elsker kirken sin, en stor sorg. Det er godt at opprydningen har begynt, men det vil ta tid å bygge opp igjen tilliten.

For norske karismatiske kirkeledere som ikke tålte at unge mennesker stilte spørsmål, ble det også en ulykke, fordi fine kristne mennesker forlot forsamlingene. Noen fant aldri en ny menighet. Noen mistet troen.

Det kan gjøre vondt å rydde opp, men noen ganger er det nødvendig.

Så må det minnes om at de fleste historiene i Exodus ligger tilbake i tid. En del menigheter har allerede gjort et grundig opprydningsarbeid. Mange har etablert gode strukturer, der ledere blir ansvarliggjort og medlemmer hørt. Deres historier bør også fortelles.