Debatt

HÅP: 9. mars 1965 slo Dr. Martin Luther King, Jr., seg sammen med andre afroamerikanske ledere og sang «We Shall Overcome» på et kirkemøte i Selma, Alabama.

«We shall overcome»

Publisert Sist oppdatert

Så var påskehøytiden over for denne gang. For de fleste tenker på påske som en avgrenset periode med ferie og avkobling. Og at når andre påskedag er over, er alt hverdag igjen. Men det er bare tilsynelatende.

For jeg tror påsken er til stede i tankegangen og livene våre hele tiden i mye større grad enn vi er klar over; uansett om vi kaller oss kristne eller ikke.

Sangen «We shall overcome», kan kanskje minne oss på akkurat det.

Det var de svarte slavene i USA som opprinnelig sang denne sangen, og det var den eldgamle påskefortellingen fra Egypt som inspirerte dem. For det var deres største håp: at de også, som israelsfolket, en dag skulle forlate slaveriet, krysse havet og komme hjem. Det var også den samme bibelfortellingen som var hovedgrunnen til at slaveriet etter hvert ble avskaffet. For det var kristne, bibeltroende mennesker som kjempet for dette på 1800-tallet både i England og USA. Nettopp fordi de hadde lest om en Gud som befalte: «Let my people go!» Den samme fortellingen ble brukt da presten Martin Luther King kjempet for menneskerettigheter for svarte i USA på 1960-tallet.

Påske er både en jødisk og en kristen høytid. Jødene feirer opprøret mot slaveriet og redningen gjennom havet tilbake til jødenes hjemland. Den kristne påsken inkluderer den samme fortellingen, og foregikk under den jødiske påskefeiringen. Men den vektlegger mest Jesu opprør mot sekulære og religiøse undertrykkere. Og at når Jesus ble henrettet og forhenget i tempelet revnet, så betydde det at veien tilbake til himmelen ble åpnet for alle mennesker. Det at helten ofrer seg for sine venner/sitt land/sin sak, er også helt sentralt.

Da jeg skrev at påsken fortsatt er til stede i livene våre, er det nettopp dette jeg tenkte på.

For disse fortellingene er fundamentet for vår vestlige sivilisasjon. Ikke fordi de trenger å være historisk korrekte, men fordi de faktisk har blitt brukt som fundament i forhold til hva folk har tenkt om idealer, individets frihet, rett og galt, og menneskerettigheter.

Det har betydd enormt mye at den jødisk-kristne Gud krever opprør mot de som undertrykker. Og at man er kalt til oppbrudd fra slike lenker; ikke til tøylesløs frihet, men for å tjene høyere verdier som sannhet, rettferdighet og nestekjærlighet. Det har Nelson Mandela, Lech Walesa og Aleksej Navalnyj gjort, blant mange andre.

Jeg tenker at dette kallet fortsatt gjelder for samfunnet som helhet når f.eks. ytringsfriheten knebles. Men like mye for oss alle når vi opplever slaveri under konformitetspress, eller behovet for å fremstå vellykket.

Etter at israelsfolket forlot slaveriet, havnet de i ødemarken, og strevde med sult, opprør og lengsel tilbake til tryggheten i Egypt. Derfor er ikke protest og opprør nok. Man trenger noe bedre å erstatte det med. Og det var dette som etter hvert skjedde i ødemarken på Sinaihalvøya. Gradvis ble et demokratisk samfunn bygget opp.

Det startet med at lederen, Moses, hadde ansvaret for å løse alle konflikter. Noe han holdt på å drukne under byrden av. Derfor bestemte han at det skulle velges representanter som kunne finne løsninger på lavest mulig nivå. Det ble derfor valgt enkeltpersoner som fikk ansvar for grupper på ti, og tilsvarende med grupper på hundre, tusen osv. Til slutt fikk så Moses en åpenbaring som fortalte hvilke grunnleggende regler konflikter og umoral skulle håndteres ut ifra, og som samfunnet som helhet skulle bygge på: De ti bud. Og fra disse sentrale, felles verdiene, ble så spirene til våre demokratiske samfunn lagt.

For det var hovedsakelig disse fortellingene det ble argumentert ut ifra da demokratiet og menneskerettighetene gradvis ble etablert i Europa og USA på 16-,17-og 1800-tallet.

Jeg mener vi fortsatt lever i gode konsekvenser av disse fortellingene. De er i oss, og rundt oss overalt. Men fordi mange ikke er klar over det, står vi nå i fare for å miste det mest verdifulle vi har. For både demokratiet, ytringsfriheten, familieverdiene og menneskerettighetene er under angrep på uendelig mange måter i hele verden.

Nettopp derfor tror jeg vi trenger å minne oss selv på at vi lever i en kultur som er langt fra perfekt; men som er den tryggeste, mest velfungerende og rike som noen gang har eksistert på noe sted. Så kanskje har vi noe veldig viktig; noe umistelig, å kjempe for?

Hvis noen nå til slutt lurer på om dette er et innlegg om krigen mellom Israel og Hamas, så er det det. Også.

Powered by Labrador CMS