Også i striden om Jervells teologi i 1960-årene ble Carl Fr. Wisløff i offentligheten betraktet som MFs røst utad, ikke minst i TV-debatter. Han argumenterte med Bibelens autoritet slik folk var vant til fra MF-hold, skriver Egil Sjaastad. Arkivfoto: Dagen
Wisløffs skriftsyn og MF
I debatten om MF refereres det ofte til Carl Fredrik Wisløff. Inntrykket er at han sto for noe helt annet enn de andre i den «gamle» MF-generasjonen. Det er misvisende.
Da han ble kalt til MF i 1946 var det kjent hva han sto for både i lærerkollegiet og i de styrende organene. Han satte ikke sitt lys under en skjeppe. Han hadde stilt kritiske spørsmål til «den positive teologien» (representert ved f.eks. Odland, Hallesby og I. P. Seierstad) når det gjaldt skriftsynet.
Men de kalte ham likevel. De visste at han ville bli en ressurs for fakultetet med sin klare lutherske forankring og sin forkynnererfaring. Og han sto sammen med dem i synet på at Bibelen skal være overordnet autoritet for lære og liv i kirken – slik dette forutsettes i den lutherske bekjennelse.
Dette kom tiloffentlig uttrykk nesten med en gang han var ansatt. Ved MFs 40-årsjubileum holdt han et prinsipp-foredrag om sjelesorg og psykologi. Der markerte han blant annet meget tydelig at premissene for kristen sjelesorg må legges av Skriften. Sjelesorgen må nok være i dialog med samtiden og dens trender, men den avgjørende profil bestemmes av Skriftens lære, ikke av psykologien.
