Yoga som dialogtiltak i Domkirken

Mandag 31. januar ble det invitert til yogagudstjeneste i Domkirken. Det ble viet mye positiv oppmerksomhet i byens aviser og lokalsendinger. Dagen, som også var til stede, skrev et innlegg som resulterte i voldsomme reaksjoner i kommentarfeltet og som ble fulgt opp av flere kritiske innlegg.

Med utgangspunkt i dette har jeg funnet det riktig å skrive et innlegg på vegne av oss som har laget dette tiltaket for å kommentere noe av det som kritikken har handlet om.

Hvorfor yoga og hva er det?

Selve begrepet yoga skaper reaksjoner hos Dagens lesere. Om det var dem, eller andre som finner seg vel til rette med de ordinære gudstjenestetilbudet, som var målgruppen ville vi valgt andre begrep, som for eksempel bønn i bevegelse.

Som Dialogsenter er vårt oppdrag å komme ulike grupper i møte. En av disse gruppene er mennesker som praktiserer yoga. Derfor bruker vi begrepet som de kan identifisere seg med.

De sterke angrepene på at vi gjør dette minner meg om reaksjonene den gang retreatbevegelsens far, Edin Løvås, brukte begrepet meditasjon. Han brukte et begrep som mange assosierte med andre religiøse sammenhenger, og fylte det med det som gjennom årene har blitt brukt andre navn på i den kristne tradisjonen, som å grunne på Guds ord.

Edins Jesusmeditasjon har for mange skapt et fordypet fellesskap med Jesus Kristus. Men han møtte så sterk motstand at han levde 15 år i «eksil», før han vendte hjem og ble tatt inn i varmen igjen.

Domkirken er med i dette samarbeidet for å kunne utvide rommet og nå mennesker som vanligvis ikke kommer til gudstjeneste. Det er ingen i Dialogsenteret eller i Domkirken menighet som er særlig opptatt av yoga i seg selv.

Dagen fremstiller det som om vi som arrangører er særlig opptatt av yoga. Jeg gikk på yoga noen år fordi jeg på grunn av stillesittende arbeid slet med stive skuldre. Det fikk jeg god hjelp med. Utover det ble jeg minnet om at vi har et tempel å ta vare på; nemlig kroppen.

Vi fyller også katedralen med musikk og uttrykk som mange av oss forbinder med helt andre ting enn salmer og kirkemusikk fordi ungdommen kjenner seg igjen i det. Jeg husker fortsatt da jeg som ung student i Oslo prøvde å finne et kristent kor å synge i. Jeg satt i salen til en av de store frimenighetene og damen ved siden av meg sier:

«Du må aldri begynne i et kor med trommer, de er djevelens redskap». Det å prøve nye ting og utvide rommet har på ulike måter ofte vekket motstand. Det er naturlig. Det er ofte i etterkant, når fruktene høstes, vi kan tydelig skjelne hva som gir god eller dårlig frukt.

Mitt engasjement for dette ligger i mitt dype ønske om at mennesker som befinner seg i ytterkantene, eller har forlatt kirken, skal oppleve at vi inviterer dem hjem igjen, og at invitasjonen kommer fra Gud selv.

Jeg har jobbet mange år som sjelesørger og terapeut (bla på Modum Bad). Med sorg har jeg lyttet til utallige historier om mennesker som har erfaringer av at det ikke er plass til dem og de livene de lever, at de ikke er «gode nok», at de tror på en Gud som de tror ikke vil ha dem.

Jeg har dessverre også hørt altfor mange historier om mennesker som har søkt seg til kristne sammenhenger i håp om å få hjelp med sine liv. I stedet har det blitt vonde erfaringer.

Mennesker som har blitt brutt ned, manipulert og utsatt for ulike former for overgrep. Noen har også møtt en teologi som har vært så angstskapende at de bruker år på å bearbeide det. Det er med samme sorg jeg lytter til mennesker som har vonde erfaringer i møte med andre miljø og yogasammenhenger, også dem som Dagen presenterer.

Koplingen mellom makt og åndelighet har vist seg utfordrende. Alt kan brukes og alt kan misbrukes. Selv om jeg har hørt flest historier om hvor galt det kan gå i sammenhenger som definerer seg som kristne har jeg valgt å holde fast på at ikke all kristendom er skadelig av den grunn. Alt kan brukes, men alt kan dessverre også misbrukes.

Yoga er et begrep som oppsto innenfor andre religiøse tradisjoner enn den kristne, lenge før Jesu fødsel. Yoga har vært gjennom en lang prosess, fra den hinduistiske tradisjonen den oppsto i og frem til i dag.

For de som vil lese mer om dette anbefaler jeg to grundige vitenskapelige avhandlinger: «The Yoga Tradition» av Laura Douglass, MA v University of Cambridge: (International journal of yoga therapy – Nr 17 2007) og «Between sports and subjective spirituality, - Nordic yoga practioners perspectives on yoga, religion, and spiritualiy. (UiT The Artic Universty of Norway, Phd 2021)

Her ser vi blant annet hvordan yoga har endret seg før og under kolonitiden i møte med vestens gymnastikkøvelser. Den form for yoga som i dag er mest brukt både i Vesten er Postural Yoga. Her brukes «asanas» (ulike stillinger/posisjoner)

Disse stillingene utføres i dag av hovedsakelig 3 ulike grunner: 1) Som hjelp til fokus, tilstedeværelse, utholdenhet og fred 2) Som en treningsform 3) Av medisinske/terapeutiske årsaker. Yoga er i dag mye brukt innen medisin og behandling da den har helsebringende effekt.

Undersøkelser viser at de som underviser, og deltar på yoga gjør det fordi de opplever yoga som et redskap som hjelper dem å møte livet. De opplever den som udogmatisk, som hjelp til større medfølelse med seg selv og andre, som hjelp til å tåle vanskelige følelser, som en aksept for å være underveis uten å være opptatt av et bestemt mål.

Religionsprofessor Knut Axel Jakobsen ved UiB, som ble intervjuet i BA (3.2.22) oppsummerer: «Yoga er hva folk gjør det til å være. Den er allerede tatt ut av sin opprinnelige kontekst.»

Det er også, slik den erfarne yogalæreren Margun Agualar, som vi har med oss til å lede yogaøvelsene, sier det. Yoga slik det praktiseres i Vesten er et redskap man kan bruke til det man trenger det til. Selv har hun brukt det til smertelindring.

Men det finnes former for yoga som vi aldri ville tatt inn i et kirkerom. Det er disipliner som er knyttet til lærer som vi finner uforenlige med vår kristne teologi. Dette gjelder blant annet kundalini-yoga og Transcendental meditasjon. Vi bruker heller ikke mantra.

Innen kristen dypmeditasjon brukes det, men da med kristne begrep. Kristen tro har alltid relatert til kulturer rundt seg og har helt fra Paulus' tale på Areopagos søkt å møte mennesker der de er. Det gjorde også Jesus. I noen av hans fortellinger er overraskelsen hvem han strekker ut en hånd til, hvem han inkluderer og hvem han beskytter mot fordømmelse.

Kan man gjøre hva som helst i en kirke?

Hva som skjer i en kirke har endret seg gjennom årene, men gudstjenestens faste ledd gjenspeiler det som ikke endres. Det har vært yoga-arrangement både i St. Jakob og Johanneskirken. Det gjøres yoga på ulike måter i andre deler av landet.

Flere prester beskriver yoga som en hjelp til å forankre sin tro og bibeltekster i kroppen. Vi har valgt gudstjenesten som rammen etter at vi besøkte Fagerborg kirke i Oslo hvor de gjør nettopp det.

Det er den tryggeste liturgiske ramme vi kan gi. Det er samlingsbønn, bibeltekst med kort preken, yoga-økt, musikk fra den rike kirke-tradisjonen, bønn, Fadervår og velsignelsen.

Dette er ikke det samme som å gjøre hva som helst. Dette er ikke en invitasjon til å gjøre Domkirken om til en treningssal. Det er å inkludere i gudstjenesten måter å bevege seg på måter som åpner andre rom i oss enn de rent kognitive.

Ved å fokusere på pusten, som Gud selv har blåst inn i oss, åpne skuldre og løfte hjerte, strekke armene mot alteret og så videre. Dette er bønn på en måte som mennesker som kan kjenne seg fremmed i vanlige gudstjenester, deltar i.

Også kirkegjengere deltok og var berørt over å gjøre nye erfaringer. En av dem sa: «Jeg kjente at min tro ble kroppsliggjort på en måte som jeg ikke visste var mulig.» Eller en annen: «Bevegelsene gjorde at jeg kjente en ny åpenhet og måte å lovprise Gud på.»

Mange, både vante og uvante kirkegjengere, gav uttrykk at de hadde en sterk opplevelse da de lå og hvilte på kirkegulvet og kikket rett opp på Gullvågs bilde av oppstandelsen. «Jeg kjente på at en dag skal jeg ligge død og kraften fra Jesu oppstandelsen skal reise meg opp.»

Noen av dem som deltar bruker et annet vokabular enn det vi er vant med i kristne sammenhenger. Det har jeg erfaring med også fra psykiatri, fengsel og sammenhenger der mennesker ofte har levd sine liv utenfor slike sammenhenger.

At noe oppleves som magisk betyr for folk flest at det var noe utenomjordisk, slik det jo kan erfares når man kjenner Guds hellige nærvær, slik mange som var deltakende gjorde denne mandagskvelden i Domkirken.

La barna komme til meg og hindre dem ikke

Yogainstruktøren vi har med ble spurt av Dagen hva hun tenkte om at Kirken åpnet for yoga. Hun sa at hun tenkte på Jesus som sa at alle barna skulle komme til ham. Det er også vår intensjon; invitere til et rom og en ramme som viser til den Treenige Gud.

En godt voksen dame kommer til meg og sier: «Det er lenge siden jeg har vært i kirken, men dette er den fineste gudstjenesten jeg noen gang har vært på» Da tenker jeg at det er for dem vi gjør dette.

Når mennesker reiser langt i snøvær fordi de kjenner at dette er noe viktig for dem, når mennesker responderer på invitasjonen og opplever at de kommer hjem, da håper jeg vi kan ta godt imot dem slik Lukasevangeliet beskriver hjemkomsten til den bortkomne sønnen.