Ytringsfrihet under press
Å tenke annerledes har sin pris. Som ung kvinne med sterke meninger har jeg gjennom årene fått erfare det.
Ytringsfriheten er en forutsetning for et velfungerende demokrati. Muligheten til å dele våre tanker og ta imot andres, er det som gjør at vi utvikles som mennesker. Den er nødvendig for menneskets søken etter sannhet, og kun ved frie meningsutvekslinger kan vi komme nærmere sannheten. Men hvor fri er meningsutvekslingen i vår tid?
En ting er det rettslige aspektet ved ytringsfriheten. Hva som er lov og ikke er regulert i lovverket, og er ment for å beskytte innbyggerne fra hat og trusler. Et annet aspekt er det som handler om hva det er ‘lov å snakke om’. Reell ytringsfrihet handler om muligheten til å ytre seg uten å oppleve latterliggjøring og mobbing.
Annonse
Ifølge Åsa Linderborg, som har vært en av den svenske venstresides klareste stemmer i flere tiår, foregår det «en taus innskrenking» av ytringsfriheten i verden. Hun forklarer det som skjer på følgende måte; ‘enten skjer det som et «du kan ikke si dét», altså at noen temaer overhodet ikke diskuteres fordi det ikke «er lov» å snakke om dem. Eller som et « du kan ikke si det», det vil si at folk ikke får si noe fordi de tilhører «feil» gruppe for å uttale seg.’
Linderborg påpeker at dette er svært utbredt, særlig i Sverige. Dette har resultert i at Sverige i flere sammenhenger omtales som et ytringsfrihetens u-land. I flere år har blant annet motstandere av liberal innvandringspolitikk ikke fått ta del i den offentlige debatten.
Dette har resultert i at en stor gruppe mennesker ikke har følt seg hørt og tatt på alvor. Da Sverigedemokratene dukket opp som parti, fikk mange kanalisert sin frustrasjon inn på den politiske arenaen.
Hadde friheten til fri meningsutveksling ligget til grunn for debatten om innvandring tidligere, er det ikke sikkert at Sverigedemokratene hadde fått så stor oppslutning. Ofte ser vi at begrenset ytringsfrihet bidrar til økt polarisering mellom ulike grupper i samfunnet.
I vårt eget land finner vi også eksempler på hva som kan sies og ikke. Jens Thoresen uttrykte seg tidligere denne måneden skeptisk til innholdet i Pride (paraden på Stord) og forsvarte sitt syn på at kristen samlivsetikk er det beste for mennesket. Thoresens ytring skapte en debatt som tok fullstendig av.
Alle de store mediene omtalte saken. Flere mente at Thoresen ikke kunne ha jobb som lærer hvis han stod for et slikt syn. Når man ser hvilke konsekvenser en slik ytring får, er det lett å forstå hvorfor mange velger å holde seg unna slike debatter.
Noen ganger er det ikke bare den opplevde ytringsfriheten som begrenses, men også den juridiske ytringsfriheten. Canada innførte nylig en ny lov som omhandler ordbruk rundt kjønn. Det er ikke lenger lov å si ‘han’ til en som biologisk sett er mann, hvis personen selv opplever å tilhøre en annen kjønnskategori.
Psykolog og professor Jordan Peterson har blitt en talsperson for motstanderne av denne lovgivningen. Han mener at ytringsfriheten ikke respekteres når staten pålegger hvordan innbyggerne skal uttale seg om kjønn. Hvis man velger å ikke ta i bruk kjønnskategorier ut over ‘han’ og ‘hun’, bryter man den nye lovgivningen, og kan risikere å bli domfelt.
Annonse
Da handler det ikke lenger bare om latterliggjøring og mobbing, men om at staten setter tydelige begrensinger for ytringsfriheten.
Å tenke annerledes har sin pris. Som ung kvinne med sterke meninger har jeg gjennom årene fått erfare det. For mange blir gjerne prisen for høy, og man lar være å stikke seg fram i offentligheten. Ikke fordi man blir møtt med saklige motargumenter, men fordi man blir latterliggjort og stemplet som noe man ikke er.
Jeg har derfor stor respekt for mennesker som viser mot til å stå for noe, også når jeg er uenig i det som sies. Når jeg denne uken ser verdens ledere le høylytt av den amerikanske presidenten, blir det enda viktigere for meg å kjempe for et anstendig nivå på den offentlige debatten.
Som lærer forventer jeg mer av elevene mine enn hva jeg fikk se av verdens ledere denne uken. Ytringsfriheten handler om å kritisere og argumentere, men det burde ikke handle om latterliggjøring og mobbing.
Meningsfulle samtaler om rett og galt, på tvers av hva som er ansett for å være politisk korrekt, er noe av det beste som finnes ved vårt demokrati. I den grad ytringsfriheten blir begrenset vil samfunnet aldri være et fullverdig demokrati. Det er derfor synd at folk som ellers ville deltatt i debatt velger å la være i frykt for å bli harselert med.
Dersom vi virkelig ønsker å søke sannhet må vi være villige til å møte meningsfeller og motstandere med respekt. Kampen for ytringsfriheten er en kamp vi ikke har råd til å tape, det vil i så fall bety slutten for vårt moderne demokrati.
