Ytringsfrihetens bremser

Ytringsfrihetskommisjonen inviterte forleden dag tros- og livssynssamfunnene til en åpen høring, for å få innspill om forholdet mellom ytringsfrihet og religionsfrihet. Begge friheter er fundamentale og utgjør forutsetninger for et fungerende demokrati.

Det skal mye til for at staten kan begrense disse frihetene. I høringen pekte jeg imidlertid på noen forhold hvor vi enten pålegger oss selv begrensninger i ytringsfriheten, eller legger dem på andre. La meg nevne fire eksempler.

Religion som sådan er ikke beskyttet mot kritikk, og vi har heldigvis ingen blasfemiparagraf i Norge. Trossamfunn og religiøse institusjoner må også tåle kritikk. Det er viktig at uheldige forhold i religioner og religiøse maktstrukturer kritiseres.

Men frykten for at kritikk kan ramme den enkelte troende, som er beskyttet av diskrimineringslovgivning og paragraf 185 i Grunnloven, gjør at vi kan vegre oss for å framføre den.

Et kjent eksempel er Muhammed-karikaturer som er ment å ramme islam, men som kan oppleves krenkende for en troende muslim. Det at enkeltpersoner og grupper kjenner seg såret eller ydmyket, kan bidra til å kneble legitim kritikk av deres religion.

Vi trenger mer kunnskap for å utøve nødvendig og konstruktiv religionskritikk, samtidig som den enkelte troendes overbevisning og integritet respekteres.

Jeg ser en økende tendens, også i konservative kristne miljøer, til at enkelte som fastholder «tradisjonelle verdier», særlig i forhold til kjønn og familie, opplever at deres ytringsrom innsnevres.

De erfarer at religionsfriheten deres dermed også begrenses, og de kvier seg for å hevde sine religiøst begrunnete synspunkter offentlig.

Man må tåle kritikk og motargumenter når ens synspunkter ikke lenger deles av storsamfunnet og lovgivningen, men man skal selvsagt ikke tåle latterliggjøring og marginalisering. Minoriteters ytringsmulighet er en test på demokratiet.

Det er viktig at vi respekterer alle mennesker, også når noen har meninger vi ikke liker. Samtidig må vi fremme en ytringskultur hvor ulike synspunkter brynes mot hverandre på en informert og konstruktiv måte.

Vi har lang tradisjon for å kritisere veletablerte religioner og sterke institusjoner, slik som Den norske kirke, Den katolske kirke, og etter hvert også islam og muslimske trossamfunn.

Men mange kvier seg for å kritisere minoritetsreligioner, og verdier og kulturer i små trossamfunn. Dette kan gjelde både de som har lang historie i Norge, og minoritetsreligioner som har kommet med de senere års innvandring.

Vi som representerer majoriteten skal være varsomme, sensitive og bevisst på maktrelasjoner og den historiske urett vi har påført minoriteter. Men samtidig må vi være kritiske overfor all religion, enten det er majoritets- eller minoritetsreligion.

I motsatt fall kan negative og skadelige forhold i små trossamfunn bli noe vi vegrer oss for å ta opp. Vi trenger en offentlig samtale om respektfull og saklig kritikk av minoriteters religion og kultur.

Noen av de kommentarene jeg får i sosiale medier og kommentarfelt, handler om å så tvil om min tro, true med dommedag eller Guds vrede.

Slikt hører ikke hjemme i det myndighetene kan gripe inn overfor, men like fullt kan det være en psykisk belastning for den som får slike meldinger gjentatte ganger.

Det å bevisst psyke ut noen ved å stille spørsmål ved deres integritet og religiøse overbevisning, er en hersketeknikk.

Respektfull og oppriktig bekymring for et medmenneskes tro og frelse kan derimot være uttrykk for legitim omsorg. Å se forskjellen mellom disse to, og handle ut fra den, kan være utslagsgivende for om en fortsetter å bruke sin ytringsfrihet eller om en trekker seg tilbake fra det offentlige ordskiftet.