Ytringsfrihetens Max-pris
Det verken Max Hermansen eller vi andre skal akseptere, er at man blir fratatt levebrødet på grunn av sine meninger.
Det tyske ordet berufsverbot har gått inn i flere språk som betegnelse på det å bli nektet adgang til arbeidsmarkedet. Ordet har sitt opphav i de tyske lovene innført på 30-tallet som nektet jøder, politisk opposisjonelle og enkelte andre å inneha visse yrker. I dag brukes det også i en videre betydning om det å bli nektet arbeid av ikke-jobbrelaterte grunner.
Det var akkurat dette ordet som rant oss i hu da vi hørte om hvordan Pegida-frontfigur Max Hermansen har blitt behandlet av sin arbeidsgiver.
Annonse
Hermansen, som er utdannet lærer, har stilt seg i spissen for de islamkritiske demonstrasjonene i Oslo de siste mandagene. En slags norsk utgave av de store, tyske marsjene denne vinteren, ikke minst i byen Dresden der mange tusen har demonstrert.
Hermansens engasjement i den omstridte bevegelsen har nå ført til at Opplæringskontoret for service og samferdsel ikke vil fornye sin lærerkontrakt med ham.
Lederen for virksomheten gjør ikke det minste forsøk på å skjule at det er Hermansens politiske engasjement som nå får økonomiske konsekvenser for ham.
– Årsaken til at han nå ikke lenger er ønsket for kursene i vinter er de ytringene han har kommet med. Vi har mange muslimer på kursene, og hans meninger virker mer ekskluderende enn inkluderende. De er for ekstreme for oss, sier Charles Galaasen ved Opplæringskontoret for service og samferdsel.
Også Hermansens andre lærerjobber ved to ulike videregående skole henger nå i en tynn tråd.
Når man stikker hodet frem i samfunnsdebatten, må man regne med å få motstand. Ordene kan være krasse. Meningene skarpe. Frontene harde.
Det får Max Hermansen nå føle på kroppen. Og det må han tåle. Man kan like det eller mislike det, men slik er et moderne offentlig ordskifte.
Men det verken Hermansen eller vi andre skal tåle eller akseptere, er at en mann blir fratatt levebrødet på grunn av sine meninger og ytringer.
Annonse
Ytringsprisen, kostnaden for å si sin mening, er allerede svært høy i Norge når temaet er islam.
Hvis den som ytrer seg på en politisk ukorrekt måte, nå også må regne med at det kan føre til at lommeboka blir slankere, blir det umulig for mange å ytre seg. Prisen blir rett og slett for høy.
Akkurat som for Jyllandsposten som etter Paris-terroren ikke ville vise Charlie Hebdos tegninger. De sa det rett ut: Vi har ganske enkelt ikke råd.
Det var svært skuffende å høre den ellers så fornuftige advokat Geir Lippestad lange ut mot Hermansen i Dagsnytt 18 på fredag.
«Du må velge om du vil være lærer eller aktivist», sa Lippestad til den oppsagte islamkritikeren.
Men hvorfor i all verden må han det?
Og hvilke andre synspunkter er det i så fall som diskvalifiserer fra å være lærer. Hvilke andre aktivister er det Lippestad vil ilegge berufsverbot i dette yrket?
Hvor ble det av idealet om mer åpenhet og mer demokrati, Geir Lippestad?
