Ba om klem fra fremmede da hun fikk en grusom beskjed

Bryggen i Bergen er full av mennesker som nyter solskinnet. Anne K. Irgens parkerer farens sykkel, bestiller en cappuccino på uterestauranten og betrakter folkehavet.

I november i fjor, på vei hjem fra jobb, mottok hun en fryktelig nyhet: Nevøen, som de siste ti årene hadde vært som et barn i familien, hadde tatt sitt eget liv.

Hun sank sammen på gangveien med telefonen i hånden. Da tre gutter i 20-årene kom løpende til og spurte om hun trengte hjelp, svarte hun: «Kan dere holde rundt meg? En av mine aller kjæreste har tatt livet av seg, og det fikk jeg vite nå».

– Ikke kleint

I sommer delte Irgens episoden i et kort leserbrev i Bergens Tidende i håp om at guttene skulle lese teksten og forstå hvilken betydning de hadde for henne.

Til Dagen sier hun:

– Det utrolige er at da de holdt rundt meg, var det ikke kleint. Det var heller ikke pinlig, noe som er rart, for det varte jo ganske lenge.

Ville holde hånden hans

Etter at guttene hadde fulgt henne på bussen, ramlet hun ned på et sete ved siden av en annen ung gutt. Hun spurte om hun kunne holde hånden hans fordi hun hadde fått en så fryktelig telefon.

«Han tok hånden min og snakket beroligende om koselige ting hele veien til stoppet mitt», forteller hun i innlegget.

Klemmer ikke i tide og utide

Reaksjonene på innlegget i Bergens Tidende har vært mange og positive, forteller hun. Venner og kjente har sagt at hun er modig som våget å eksponere sårbarheten sin.

– Det satt langt inne for meg, vedgår hun.

I motsetning til mannen, Gudolv, som hun sier er fra en «blekksprutfamilie som klemmer alle», er Irgens ikke en som omfavner andre i tide og utide. Hun var derfor i ettertid overrasket over at det var fysisk kontakt hun trengte.

– Det hadde jeg ikke trodd, for i min familie begynte vi først å klemme hverandre da jeg var 20 år. Men underbevisstheten forstod hva jeg trengte.

– De fleste skynder seg hjem

– Du viste deg sårbar. Hvor vanlig er det, tror du?

– Jeg tror ikke det er så vanlig. Det var det som var så tankevekkende for folk som leste innlegget. De aller fleste skynder seg hjem når det skjer noe vondt.

– Hva mister vi da?

– Vi mister nestekjærligheten. Det å være del av et samfunn, en flokk, sier hun, og påpeker at det ikke alltid er mulig å ha sine nærmeste der når det trengs.

– Glad i folk

– Du uttrykte dine behov og lot vilt fremmede hjelpe deg. Er det noe du har gjort før?

– Jeg er som alle andre og later som om jeg ikke har slått meg hvis jeg faller på sykkel. Men hvis jeg ikke får sykkelen min opp trappen, kan jeg spørre om hjelp. Jeg er glad i folk, sier Irgens enkelt.

Hun har selv trøstet mennesker med fysiske skader og holdt dem i hånden mens de venter på ambulanse.

– Men i mitt tilfelle var det psykisk, presiserer hun.

Hun kommer på en episode på flyplassen i Singapore for mange år siden. En ung, amerikansk jente gråt voldsomt mens hun snakket i telefonen. Irgens gikk bort til henne og holdt rundt henne. Den unge jenta fortalte at broren hadde tatt livet sitt.

– Kanskje var det medvirkende til at jeg visste intuitivt at folk er der når du trenger det, spør hun.

Var sammen i to uker

Etter dødsbudskapet åpnet Anne Irgens og mannen hjemmet sitt i Sandviken i Bergen og inviterte til fellesskap. Hele nevøens familie kom fra utlandet og flyttet inn hos dem. Deres egne sønner på 27 og 29 år kom, og datteren på 31 og mannen.

Ektemannens familie reiste over fjellet for å være med, og hennes egen familie på Vestlandet stilte opp. Vennene til nevøen ble også innlemmet i gruppen av sørgende.

Mange slet med dårlig samvittighet. De tenkte at det var de som var skyld i at det grusomme hadde skjedd.

– Vi var sammen i to uker og snakket og snakket.

Tillit til menneskene rundt

Irgens hadde sin tidlige oppvekst i Etiopia, der faren var arkitekt for regjeringen til keiser Haile Sellasie. Hun tror det kan ha gitt henne en åpenhet for mennesker og for livet som hun ellers ikke ville hatt.

– Mine foreldre hadde alltid et åpent, fordomsfritt hjem.

Selv har hun en grunnleggende tillit til menneskene rundt seg.

– Jeg er veldig glad i folk, sier hun, før hun korrigerer seg selv:

– Jeg elsker folk.

– Bindemiddelet i samfunnet

Jørn Øyrehagen Sunde er jusprofessor ved Universitetet i Oslo. Han er oppmuntret av historien til Irgens og sier til Dagen at han gjerne skulle ha lest lignende vitnesbyrd daglig.

Professoren opplever at episoden er unik fordi det er svært sjelden at mennesker ber noen utenom nær familie om en klem.

Samtidig ser han stadig besteforeldre som går hånd i hånd med barnebarn, foreldre som leier sine små og kjærestepar som holder rundt hverandre. Det kan røre ham til tårer.

– Det er kjærlighet og tillit som blir demonstrert, og det er selve bindemiddelet i samfunnet.

– Jeg tror på det gode i mennesket

– Må yte mer godhet til samfunnet

Han viser til en undersøkelse om at ensomhet er like helseskadelig som å røyke 15 sigaretter daglig.

– Dette må vi ta til oss og yte mer godhet til samfunnet. Det har noe å si for alles helse.

Selv sitter Sunde i et utvalg i Den norske kirke som heter «Den norske kirke og det livssynsåpne samfunn». Ett av spørsmålene utvalget skal besvare er hvordan kirken, i dag og i årene framover, skal fortsette å forkynne evangeliet til glede for enkeltmennesker og på måter som bidrar til å bygge et godt samfunn for alle.

I utvalget har Sunde ridd én kjepphest, forteller han.

– Nestekjærlighet er noe vi ikke kan snakke om ofte nok. For meg er kirken diakoni, sier han.

Har du eller noen du kjenner en lignende historie som Anne Irgens? Tips meg ved å klikke på boksen under.