Da moren møtte Jesus, ville Anne-Lene ha det samme som hun hadde fått

Snøen ligger hvit rundt huset til familien Refsum i Bø i Viken.

Anne-Lene Refsum (61) har dekket på med et gammelt servise som hun har arvet. Hun serverer kaffe, boller og kjeks. På bordet ligger også mange bilder.

Bildene forteller en historie.

– Vi trenger hverdagshistorier om mennesker som tror. Vi får høre så mange taler og henter inspirasjon fra folk på digitale plattformer, men vi trenger også å høre fra vanlige mennesker, sier hun.

En tidsreise

I livets vanskeligste øyeblikk møtte moren Jesus. Anne-Lene var elleve år gammel og ønsket nøyaktig det samme som moren hadde fått: Å få være en kristen og kjenne Gud.

Men før vi kommer dit må vi ta en tidsreise, sier Anne-Lene.

Hun viser fram et familiebilde.

– Der er jeg og min eldste og yngste søster, Kristin og Birgitte. Og der er mor og far.

Kulturell kristendommen i et kjærlig hjem

Anne-Marie Refsum Bjørum ble født i 1932 i en familie i Drammen som tilhørte den utdannede klassen.

– Den gangen var det stor forskjell på folk, slår Anne-Lene fast.

Samtidig som jenter på den tiden måtte forholde seg til strenge grenser, hadde både moren og faren rause og kjærlige rammer hjemme.

Barna ble oppdratt i en kristen tro. Anne-Lene kaller dette for «kulturell kristendom». De ba Fader Vår, men gikk ikke i kirken. Det var ingen relasjon til Jesus, men de kristne verdiene var fullt til stede.

Så kom konfirmasjonen, som var den første milepælen i morens trosreise.

Men det skulle likevel ta mange år, et ekteskap, et barnetap og en livskrise, før hun møtte Jesus.

En dragning og en avstand

Bildene på bordet viser en dansende, ung dame.

– Når jeg ser tilbake på henne så ser jeg en utrolig vakker, høy, oppreist kvinne. Hun førte seg som en dronning og var så glamorøs.

– Men hun var også en skøyer og klovn, legger hun til.

I konfirmasjonstiden kjente hun en dragning mot troen. Samtidig elsket hun å danse. I dag ville ikke dette vært noe motsetning, men på den tiden «gikk det ikke an å danse» som kristen.

Da var det ikke plass for Anne-Marie der, for dansen var hennes lidenskap. Derfor utforsket hun ikke troen mer og var tilfreds med Fader Vår og et årlig julebesøk i kirken.

Moren ville utdanne seg som danser, men fikk bare lov til å ta ett år på danseskole. Så var det husmorskole etterpå.

Hun giftet seg med Anne-Lenes far, som ble ansett som et godt parti av familien. De fikk sin første datter, Kristin.

«Skje din vilje»

Anne-Lene Refsum ser igjen på familiebildet.

– Så fikk de en datter til, Elin, sier hun.

Elin er ikke med på bildet. Bare de to andre søstrene.

– Men hun har alltid vært en del av familien, som et sår som alltid er der.

Familien eide et landsted på Jomfruland, en øy som ligger i skjærgården i Telemark.

En dag de var der skulle faren holde øye med de to barna, mens han malte huset. Elin var denne sommeren nesten to år gammel.

Plutselig var minstejenta borte.

De løp rundt og lettet, så fant de Elin i sjøen, utenfor bryggen. Detaljene rundt hendelsen fikk Anne-Lene høre nylig.

Mens far forsøkte å få liv i Elin, lå mor på kne i sanden og ba Fadervår. Det begynte å komme farge i kinnene på Elin.

– Plutselig stoppet hun i det hun skulle til å si «skje din vilje». Så gjentok hun seg selv om og om igjen.

Slik overgav hun den døde datteren til Gud.

Tre måneder senere var hun i en familiemiddag. Et minne om det døde barnet kom opp, og hun begynte å gråte. Da kom en kort kommentar fra svigermoren:

«Så, så. Nå er vi ferdige med dette.»

– Følelser og sorg var det ikke plass til da, forteller Anne-Lene. Faren var opptatt og mye på reise. Moren hadde ingen å dele sorgen med.

Lek og sorg

Det neste barnet, Anne-Lene, ble en trøst for den sørgende moren. Familien fikk en siste datter, Birgitte, og flyttet opp til Holmenkollen.

– Det har hun alltid kalt meg, trøsten.

Hjemme var det lek og latter, særlig når faren var borte.

– Noe av mine tidligste minner av mor var følelsen av trygghet. Hun var der alltid. Men jeg husker også at hun var engstelig.

Hun har et bilde av moren som sitter i en gyngestol på soveværelset. Døtrene klatret opp i fanget hennes.

Her vil hun gi et råd til foreldrene.

– Barna får med seg alt.

– Som voksen skjønner jeg at hun hadde det vondt. Følelsene var undertrykket, sorgen satt igjen.

Morens liv rommet både moro og stor sorg.

Ønsket ikke å leve mer

Anne-Lenes mor har senere fortalt datteren at hun hadde det så vondt på et tidspunkt at hun til slutt ønsket å ta sitt eget liv.

– Hun skjønte ikke hvordan hun skulle klare å leve videre. Mannen var kald. Smertene var store. Hun opplevde at alt rundt henne i det pene samfunnet var en løgn.

«Jeg søker sannheten», sa hun til folk hun møtte i de store selskapene.

– En dag var hun helt utslitt og skulle ta en varm dusj. Da kjente hun et sterkt lys som omfavnet henne. Hun følte en intens kjærlighet og klarte ikke å stå stødig.

Da lyset forsvant reiste hun seg og gikk til sengs. Alt kjentes annerledes da hun våknet igjen.

– Hun kjente ikke seg selv igjen da hun så i speilet.

«Kom, kom»

Et par måneder senere, rett før jul mens hun var på vei ned trappen for å hente poteter, hadde hun en lignende opplevelse.

– Det synes jeg er fantastisk med Gud. Vi tror vi må sette oss ned, men så kommer Gud midt opp i alt, sier Anne-Lene Refsum i dag.

En dag etter denne opplevelsen satt moren og sydde da hun hørte kirkeklokker ringe.

– Hun forteller at det var som om klokkene ropte «Kom, kom.»

Hun lot sytøyet ligge og løp til kirken.

Etter dette begynte hun å gå i kirken på søndager og onsdager. Hun satt i bakerste benk og gråt. En dag forsto hun at det som skjedde med henne tidligere var Gud som kalte på henne. Senere fortalte hun til Anne-Lene hva hun da gjorde.

– Mor sa til meg: «Jeg satt der, og så sa jeg: «Ja, ja, Jesus. Hvis du kan bruke meg, her er jeg.»

Noe som er viktigere enn oss

– Det var så tydelig at noe skiftet i mor. Det var akkurat som om fokuset ble flyttet fra oss til et annet sted.

– Vi visste bare ikke hvor, sier Anne-Lene Refsum og blir stille.

En dag moren kom hjem fra kirken sto døtrene og ventet. De lurte på hva det var som hadde skjedd.

Elleve år gamle Anne-Lene spurte rett ut: «Hva er det som har skjedd med deg, mamma?»

– Vi hadde alltid fått høre at vi er de viktigste i livet hennes, forteller hun og stopper opp. Hun ser ned.

– Jeg husker fortsatt den følelsen, jeg var så redd.

Moren så lenge på henne med sine grønne øyene. Anne-Lene glemmer aldri dette blikket.

– Hun sa: «Jeg har opplevd noe som betyr for meg mer enn noe annet».

Da måtte det lille barnet spørre mammaen sin.

«Mer enn oss?»

«Ja», svarte moren.

Lillesøsteren løp opp trappen da hun hørte dette. Men moren var ikke kald. Det var en enorm Guds kjærlighet som strømmet fra blikket hennes, sier Anne-Lene.

– Jeg vil ha det moren min har

Senere fortalte moren henne at det var Jesus som hadde fått første plass i livet hennes.

Det er en ting hun særlig husker fra samtalen med moren den dagen.

– Jeg ville være med. Jeg ville ha det mor hadde fått.

Hun gjorde alt som moren gjorde. Gikk i kirken, satt i benken med mor og fulgte nøye med på bevegelsene hennes.

Anne-Lene er selv blitt mor og bestemor. Hun tar en kaffeslurk før hun kommer med et råd til andre foreldre:

– Barna vil jo gjøre det samme som du gjør. Du må ikke gå rundt og bekymre deg, men bare leve troen.

Inspirert til å være en disippel

Anne-Lene Refsum fulgte morens eksempel og vokste i troen. De ble en del av kirken og deltok i barnekor. Da hun var 15 år gammel ble hun konfirmert og var en stolt kristen.

– Jeg hadde ikke peiling, men jeg var frimodig.

Hun var klar for å følge Jesus. Da hun var 16 år leste hun i Bibelen om hvordan det er å være en disippel.

– Da tok jeg en voksen avgjørelse, sier hun og ler litt ved tanken på hvor ung hun var.

– Jeg satt for meg selv og ba: «Jesus, jeg vil være en disippel. Jeg vil legge ned mitt liv og følge deg.»

Hun blir stille. Dette minnet husker hun godt.

En kristens syndefulle liv

I dag har hun to voksne barn og to barnebarn.

Refsum har alltid vært tydelig om Jesus. Men livet har vært utfordrende: en hjernerystelse, livsfarlig virus, flere menn. Hun sier at hun har snublet flere ganger.

– Skulle du skrevet en bok om meg, ville det vært «En kristens syndefulle liv», sier hun.

Gud har likevel vært trofast.

– Det er rett og slett Guds nåde at jeg sitter her trygt og godt, med en god mann.

De praktiserer troen sammen. Hun er aktiv i den lokale kirken som klokker, arrangerer bønnemøte og står på Frimodig kirkes liste til bispedømmerådsvalget.

Det er 15 år mellom sønnen og datteren. Særlig i oppdragelsen av den siste har hun vært bevisst på å leve etter troen.

– Troen må få noen konsekvenser, sier hun i dag.

Venter takknemlig på himmelen

I dag er Anne-Lenes mor 90 år og bor i en leilighet i Oslo.

Dagen før samtalen vår hadde de en prat i telefonen. Anne-Marie Refsum Bjørum er ikke sterk nok i krefter til å fortelle historien selv, men gleder seg over den kommer frem.

– Hun ble veldig begeistret og så takknemlig for at hennes historie kunne være til et vitnesbyrd for andre.

Hennes tre døtre er kristne.

– Selv om det har vært kronglete veier så har det at hun tok oss med og banet veien gitt oss et fundament, legger hun til.

– Hun sa til meg: «Jeg hadde jo alltid trodd». Hun også hadde fått en frø fra familien sin, som kunne vokse og springe ut senere.