– Det å kjede seg litt er felles for kristne altergutter og unge buddhistmunker

En far kommer inn i moskeen sammen med sin sønn. De setter seg til rette. Ved siden av dem sitter en mann av nordafrikansk utseende. Foran dem sitter en asiat. Gutten rugger frem og tilbake, ser litt rundt seg og venter på at bønnen skal starte. Helt i forgrunnen sitter en eldre mann. Han ser ned, legger ansiktet forsiktig i hendene. Han ser opp igjen mens han sukker.

– Det lages mye som forteller hvor forskjellige vi er. Jeg ønsket å lage en film som fokuserte på likhetene. Selv om vi tror forskjellig, er bønn noe vi har felles og som på den måten knytter oss sammen, sier Lars Petter Gallefoss. Han er regissøren bak filmen «Bønn» som denne helgen ble vist på Bergen International Film Festival BIFF. Og arbeidet med filmen har påvirket ham på et helt personlig plan.

Lik stemning

Gallefoss ble under Gullruten hedret for arbeidet med serien «Flukt», der Leo Ajkic møter mennesker som av ulike grunner er på flukt. I «Bønn» er det troende mennesker bergenseren har festet til film. Og filmen består utelukkende av ulike klipp av mennesker som kneler, vasker seg, bøyer seg, løfter hendene i været eller på andre måter ber.

– Hva fikk deg til å begynne på dette prosjektet?

– Jeg var i Afghanistan og filmet til en dokumentarserie om norsk bistand. Der bruker Redd Barna mullaer i arbeidet for likestilling. Under en morgenbønn i fjellandskapet slo det meg at stemningen var påfallende lik den jeg opplevde under en morgenandakt på misjonssykehuset Haydom i Tanzania som drives av Norsk Luthersk Misjonssamband.

– Det har vært sterkt

– Du har arbeidet med mennesker fra alle de store verdensreligionene. Hvordan har det vært?

– Veldig inspirerende. Vi møter stor forståelse når vi forteller hva vi ønsker å formidle. Vi har sett at vanlige mennesker, enten de er kristne, muslimer, jøder eller hinduer, er opptatt av det vi har felles og at de er tolerante mennesker. Det er så alt for lett at de intolerante slipper til, sier Gallefoss, som synes det har vært sterkt å besøke ulike hellige steder.

Noe mer

Selv om bønnene foregår på alle mulige språk, og rettes mot alle mulige guddommer, er det likevel noe som går igjen. I filmen viser Gallefoss hvordan stillhet, allsang og prosesjoner er gjengangere i flere ulike religioner.

– Hva tror du det er som får folk til å be?

– Jeg tror kanskje at vi instinktivt føler at det finnes noe mer. At det er et slags behov for å komme i kontakt med det. I tillegg lever mange i en hektisk hverdag, og da er det godt å samles og sitte der og lytte. Jeg tror det fyller et behov for ro.

Mindre synlig i Norge

Gallefoss og fotografene Anders Hereid, Vegard Dale Bergheim har sammen med lydmann August Sandberg besøkt mange land, men de har også flere innslag fra norsk religionsliv. En aldrende norsk nonne fremsier den apostoliske trosbekjennelsen, mens rosenkransen rasler gjennom fingrene. Pastor Øystein Gjerme i den bergenske pinsemenigheten Salt takker Gud fra scenen, mens lovsangsteamet drar i gang lovsang.

– Hvor synlig er bønnen i Norge, sammenlignet med andre land?

– Det er veldig mye mindre synlig. Her kan en gå forbi moskeen eller hindutempelet uten å vite at det er noe der. Eller en kan sitte på Bybanen ved siden av et medlem i Salt Bergenskirken og ikke vite at den personen kanskje sitter der og ber. Mange steder vi har vært er religionen over alt, forteller Gallefoss. Man samles jo til bønn i Norge også, men det er som oftest innenfor fire vegger, sier Gallefoss som synes det var fint å besøke Salt Bergenskirken.

– De viser vel kanskje at du ikke trenger en tusen år gammel steinbygning eller en flere tusen år gammel mur. Det Øystein Gjerme får til i sin søndagsgudstjeneste og det sangeren Joel Berge gjør når han synger er like åndelig sterkt som munker som synger i et kloster, mener Gallefoss.

Engasjerte elever

Under BIFF har han blant annet deltatt på skolevisninger. Han var spent på om filmen egnet seg, men møtte et engasjert og interessert publikum. Mange spørsmål gikk på hvilke religioner de ulike menneskene representerte. En av skolene har mange muslimer, og de spurte blant annet hvorfor Jerusalem var viktig for Muhammed.

– Da kunne jeg fortelle om hvor viktig de jødiske profetene og Jesus var for Muhammed. At Jerusalem var en viktig by for jødene og de kristne, og at den derfor også ble viktig for Muhammed, forteller regissøren.

Flere barn er avbildet i filmen. En del av dem er åpenbart ikke helt til stede i det som skjer.

• Trykk her for å se traileren til filmen på Facebook

– Toleranse blir vaksinen

– Hva har du tenkt om barnas rolle i bønn?

– Jeg har jo brukt barna som et slags humoristisk innslag, og vist at det å kjede seg litt er felles for kristne altergutter og unge buddhistmunker, ler Gallefoss, som ikke vil skjerme barn fra religion.

– Det er sider ved religionen som kan være veldig bra å møte, fellesskapet, åndeligheten og ikke minst budskapet om nestekjærlighet. Men så er det jo ingen hemmelighet at religionen også brukes av dem som ønsker å skille oss. Jeg mener det er uhyre viktig å lære barn toleranse. Toleranse blir vaksinen mot de negative konsekvensene av misbruk av religion.

Mer kjærlighet

Mange vil nok ha problemer med å skille de ulike religionene fra hverandre i filmen. Det har Gallefoss gjort med vilje, for å fremheve det som er likt.

– Det som slår meg som et fellestrekk er nestekjærlighetsbudskapet. Når man hører om hinduisme så tenker man fort på kastevesenet. Hører man islam tenker man på de aller verste sitatene i Koranen. Men jeg tror for eksempel at den jevne muslim og den jevne kristne er veldig like i sitt syn på å hjelpe sine medmennesker.

– Ber du mer nå enn du gjorde før?

– Jeg er vokst opp i en humanetisk familie, der det var stort fokus på toleranse. Så jeg vil kalle meg selv en tolerant ateist. Men det er feil å si at jeg ikke har bedt underveis. I det jeg står i Gravkirken eller ved Klagemuren har også jeg bedt inni meg, forteller Gallefoss.

Håper på tv

Siden filmen ble fullfinansiert av Norsk filminstitutt, har filmskaperne ikke samarbeidet med en tv-kanal om produksjonen.

– Filmen er laget for stort lerret, så nå skal den først gå på festivaler, men vi håper at flest mulig skal få sett filmen, så håper på tv-visning på for eksempel NRK senere. Dessuten vil vi være svært lett å be dersom ulike organisasjoner ønsker å vise filmen, sier Gallefoss.