Dødsviktig å tenke nytt om nødhjelp

Flom i India, Bangladesh og Nepal som rammer over 40 millioner. Tørke på Afrikas Horn som rammer like mange, mens rekordsterke orkaner truer og dreper i Karibia. Klimaendringer og konflikt bidrar til at verdens humanitære kapasitet er for lengst overstrukket. Krisene kommer hyppigere, og de varer lengre. Vi må tenke nytt.

I tillegg til klimaforverring er et rekordhøyt antall mennesker fordrevet på grunn av konflikt, så totalt er det 130 millioner mennesker som har behov for humanitær assistanse i verden i dag. Det gis også mer penger enn noen gang til nødhjelp, men på langt nær nok til å hjelpe dem som prøver å overleve i verdens humanitære kriser. Da blir det åpenbart at vi ikke kan fortsette som vi alltid har gjort. Vi må tenke nytt, søke nye løsninger og nye partnerskap. Et godt sted å begynne er med menneskene som bor der krisene inntreffer.

Vi må huske at lokale nødhjelpere er der før, under og etter krisene. De som blir rammet er også de første til å hjelpe. Lenge før nyhetskameraene er der har kirker, templer og moskeer, lokalt Røde Kors og Røde Halvmåne, lokale myndigheter, politi og brannvesen og frivillige startet livreddende arbeid.

Når Rohingya-flyktninger nå krysser grensen fra Myanmar til Bangladesh er de første de møter ofte vanlige bangladeshere som tar imot dem med flasker med vann, med noen kjeks og kanskje noen tepper – på tross av at de selv lever under vanskelige kår. Etter jordskjelvet i Nepal i 2015 var våre lokale partnere på plass i de mest avsidesliggende områdene med hjelp flere dager før de internasjonale kom frem.

Ikke minst gjelder dette religiøse aktører, som mange steder i verden fungerer som navet i lokalsamfunnet. De lokale kjenner samfunnet, vet hvor folk bor, vet hvem som er i familie. De vet hvem som er ekstra sårbare, og de vet hvor enka med de fem barna bor. Og fordi de er lokalkjente, vet de allerede hvor vannkildene er, hvor veiene gikk, hvor snarveien er og hvor helikopteret kan lande.

I tillegg er det jo slik at folk stoler på de religiøse institusjonene og lederne som har fulgt dem gjennom livet. Så når en krise inntreffer, søker gjerne lokalbefolkningen til sine religiøse samfunn. I Sør-Sudan har for eksempel tusenvis av mennesker søkt tilflukt fra den blodige borgerkrigen i kirker, for der vet de at de kan være trygge.

De lokale aktørene har rett og slett en oversikt og kunnskap vi internasjonale aldri vil klare å få. Så da skulle man også tro at lokale og nasjonale organisasjoner fikk en betydelig del av nødhjelpsmidlene som hvert år bevilges fra giverland som Norge og andre donorer.

Men, av 100 kroner, går 99 kroner og 70 øre til FN, myndigheter og internasjonale organisasjoner – som Kirkens Nødhjelp. Lokale humanitære organisasjoner får altså direkte bare 30 øre per hundrelapp som bevilges til nødhjelp og humanitært arbeid. Det er et stort paradoks.

Det holder heller ikke å bare svare på kriser når de inntreffer, vi må også bygge beredskap lokalt og forebygge konsekvensene av kriser før de skjer. Det er godt dokumentert at for hver krone som brukes til forebygging, spares det syv kroner i nødhjelp.

Kirkens Nødhjelp har lenge hatt som førstevalg å jobbe sammen med lokale partnere når det er mulig. Mange av disse er disse trosbaserte. Ofte har ikke våre lokale partnerorganisasjoner den samme kapasiteten som de internasjonale organisasjonene, og det er ikke forunderlig når de mottar så lite av ressursene. Nettopp derfor er det så viktig at vi i tillegg til å overføre mer av pengene til slike organisasjoner, også jobber sammen.

Lokale organisasjoner kan ha behov for opplæring i blant annet humanitære prinsipper, i metodikk, organisering og etterrettelighet. Vi i Kirkens Nødhjelp har selv forpliktet oss gjennom et viktig initiativ som heter Charter4Change på at minst 20 prosent av våre humanitære midler skal overføres direkte til lokale partnere, og at vi systematisk skal jobbe sammen for at partnerne våre skal bli sterkere organisasjoner som kan levere effektiv hjelp som er i tråd med de humanitære prinsippene.

Verden trenger fortsatt de store internasjonale organisasjonene, men det er et enormt potensial i lokale krefter. Det vil kreve investeringer på forhånd, og det forutsetter at det internasjonale nødhjelpsapparatet er klar for å gjennomgå de grunnleggende endringene som må til: mer til forebygging, mer til å styrke lokal kompetanse, mer til lokale aktører. Og det er dødsens nødvendig.