En sunnmøring i himmelkoret

I dag har jeg nynnet på en salme skrevet av bror Arnfinn. I det siste verset heter det:

Djupaste mørker ligg over jord,

alt fekk du prøva, Jesus, min bror.

Gå ikkje frå meg, Herre, eg bed!

Ven frå det høge, du er min fred.

10. juni var det 10 år siden Arnfinn Haram segnet om ved siden av sykkelen sin i Nordmarka, rammet av et hjerteinfarkt. I dag har savnet vært påtakelig. Jeg kjenner på en dyp takknemlighet for at jeg fikk noen samtaler med bror Arnfinn, som var med på å stake ut kursen min i en vanskelig tid.

Nå kjenner jeg på at det var så mye mer jeg skulle ha spurt om. Hvorfor er det slik at vi utsetter samtalene vi burde ta, og så er det en dag for sent?

«Ein dag – ein som kan vere når som helst – skal eg stå for min Skapar», sa Arnfinn Haram i sin siste preken. Få timer senere var han hjemme hos Herren. Dagen var 10. juni 2012.

Bror Arnfinn døde i liene ovenfor Tyrifjorden, på vei fra kirken på sykkel til gode venner. Så kom «vår søster den legemlige død», som Frans av Assisi kalte døden. Bror Arnfinn ble funnet i den graskledte vegkanten. Han ble bare 64 år gammel.

Den siste dagen, den siste stunden kan komme brått. Få kjenner tida da den tynne hinna mellom jorda og evigheten brister og vi blir tatt imot av de evige armer. Det er noe av Guds barmhjertighet at vi ikke kjenner timen, tenker jeg.

«Ikkje song av elv,

ikkje sus av skog

berre ei mjuk togn

av uendeleg

tolmod»,

skrev Arnfinn Haram i et av sine dikt. Diktet heter «Stille kveld» og sier det meste om Arnfinn Harams eget liv. Stillferdig tro og liv, men med så mange brådyp, vis som få, en bærer av Gudsnærværet.

Vi snakker lite om han, døden. Nevnes knapt. Fortsatt er han tabu. Vi skifter fort samtaleemne når han kommer på banen. Men «ein dag skal eg stå for min Skapar» – «ein dag, som kan vera når som helst». Er jeg forberedt på det?

Jeg liker å tenke på at jeg skal hjem, og at jeg følger en som kan hjemveien og at når jeg kommer hjem blir jeg tatt imot av en som venter.

Det er blitt døden for meg. Slik har det ikke alltid vært for meg. Jeg fryktet han, men Arnfinn Haram hjalp meg til å se han som en venn.

Jeg savner bror Arnfinn. Han døde i tjeneste for den Herre han hadde valgt å tjene med hele sitt liv.

Nei, jeg er ikke en del av den romersk-katolske kirke, som pater Arnfinn Haram var, men Arnfinns død er et smertelig tap, ikke bare for denne kirken, men for hele Kristen-Norge. Vi følte vel at Arnfinn Haram også var litt «vår», vi som sogner til den frikirkelige grenen av kirkefamilien.

Jeg savner hans poetiske språk, både når han skrev sine dikt på margfullt nynorsk, eller i form av homilier eller samfunnskritiske artikler i Klassekampen. Med Arnfinn Haram som skribent ble til og med Klassekampen en avis man leste med stor interesse!

Jeg savner hans åndelige veiledning. En tydelighet i en utydelig tid. Norge har ikke for mange som viser profetisk mot. Jeg holdt på å si: tale paven midt imot, men retter det til å si: pavene! Alle disse småkongene på de ulike haugene som roper, men som ikke har så mye levd liv å vise til.

Jeg savner en munk med islenderen utenpå munkekutten og med grove raggsokker i sandalene! Raus nok til også å være noe for en sjel med lengsel tilbake til originalen, og med tretthet i kroppen etter å ha stiftet bekjentskap med alle kopiene.

Men jeg vet at himmelen er blitt rikere, det var kanskje derfor Gud hentet Arnfinn hjem så tidlig. Kanskje han trengte en sunnmøring i lovsangskoret?

Det er spesielt et dikt av Arnfinn Haram som har fått stor betydning for meg, og som jeg stadig vender tilbake til på utfordrende sykdomsdager:

Fred

Kvile over deg min ven

som eg takkar

for at eg har funne veg

til menneske i meg

den einaste vegen

til Gud

lett er det ikkje

å gå han

lett ei heller

å gå saman

endå er vi ikkje framme

endå reiser bakkane seg

opnar kløftene seg

no er det freden din

som er ropet mitt

bøna mi

Krist røre ved panna di

stryke deg over håret

stå stille

ved sida di

opne døra

til ljoset

der ventar han deg.