Minneord etter Jenny Kolflåth

Mitt kjære søskenbarn Jenny Kolflåth, f. 30.6.1950, døde mandag kveld 2.10 på Molde sykehus, etter lengre tids kamp mot kreft.

Jenny ble født, og vokste opp på Åndalsnes som den nest eldste i en søskenflokk på fire. Her ble hun boende hele sitt liv, kun avbrutt av et år på folkehøgskole i Molde. Hun utdannet seg innen regnskap, arbeidet 47 år i et byrå, og spesialiserte seg som regnskapsfører for bønder i hele Rauma kommune. Her var hun en høyt verdsatt bidragsyter.

Troen på Jesus ble selve grunnpilaren i Jenny sitt liv. Det kom fram gjennom hennes vitnesbyrd og livsstil. I over 30 år var hun med og drev søndagsskole, og nesten like lenge var hun leder for yngresarbeidet på Åndalsnes bedehus, hvor hun også i en årrekke var leder i bedehusforeningen.

Jenny vil bli dypt savnet blant slektninger og venner. Hun elsket sin store familie av søsken, svoger, svigerinner, og ikke minst en stor flokk av nieser og nevøer. For de siste var det en fest når Jenny kom på besøk, eller de kunne besøke henne på Åndalsnes. Hun møtte alltid opp ved familiebegivenheter og husket alle bursdager. Hun ga alltid oppmerksomhet også til et stort nettverk av venner.

Jenny var viktig i mitt eget liv. De første årene bodde vi i to hus «tett i tett». Etter som medlemmer av vår store familie på Åndalsnes enten flyttet ut eller døde, ble Jenny værende på stedet. Til slutt var hun den eneste. Med feriehus på Åndalsnes, ble Jenny for meg et lokalt ankerfeste. Ved nesten hvert besøk kunne vi treffes til gode samtaler og mye latter, enten i våre boliger, på kafeer eller på bilturer i distriktet.

Jeg kommer til å huske Jenny som et ekstremt positivt menneske. Hun hadde sine smerter og utfordringer, men klaget aldri. Hun levde med en himmel over livet sitt, visste hvem hun trodde på og hvor hun var på vei. Da hun lå på det siste og min søster spurte henne om hun var redd for tanken på å dø, svarte hun: «Nei, hvorfor skulle jeg være det?»

Om hun kunne gitt oss en hilsen i dag, tror jeg hun ville ha sunget en av sangene fra sin tid som yngresleder:

Hvi skulle jeg sørge, jeg har jo en venn,

Som bær på sitt hjerte min nød.

Den vennen er Jesus, han elsker meg enn,

Han elsker i liv og i død.

Kor:

Han går ved min side, han leder min gang,

Han blir ikke trett han som jeg.

Og nådig han vokter meg livsdagen lang,

Han sviker ei, svikter meg ei.

Nå har Jenny gått ut av tiden og er hjemme. Jeg lyser fred over hennes gode minne, og ser fram til å møte henne i Himmelen.