Møtet med Gunnhild snudde livet til Linda opp ned

Da Linda møtte Gunnhild Hals i 2004, ble hun raskt tiltrukket av henne. Gunnhild var ny i Gratangen, som grenser mot Lavangen i nord og øst, og mot Narvik i sør. I en kommune med 1.200 innbyggere ryktes det snart at de hadde fått en ny fysioterapeut.

For Gunnhild opplevdes oppholdet i Troms som et svar på bønn. Hun hadde hjerte for Nord-Norge og søkte seg dit.

Jeg treffer venninneparet i Oslo. 13 år er gått siden de møttes første gang. Selv om de bor på hver sin kant av landet, er relasjonen like sterk.

Vi finner et sted like ved Jernbanetorget i Oslo. Den lave solen utenfor bryter gjennom vinduet og danner et regnbuemønster på stolryggen der Linda setter seg.

Hun ler når hun oppdager det og kommenterer at det var litt av et sammentreff. I mange år forelsket hun seg bare i jenter, men for to år siden opplevde hun at Gud grep inn og satte henne helt fri fra lesbiske følelser. Da hadde prosessen pågått i ni år.

En visshet

Gunnhild husker godt første gang hun så Linda. Hun så henne gjennom vinduet fra arbeidsplassen. «De to der er lesbiske. De lever i partnerskap,» opplyste en kollega.

– Der og da opplevde jeg at Gud ga meg en visshet om at Linda skulle bli frelst. Jeg husker at jeg fikk en nød for henne og ble minnet om å be.

Da de møttes kort tid etter, registrerte Linda at det var noe spesielt med Gunnhild. Hun ble raskt tiltrukket av henne og trodde først at hun var forelsket. Gunnhild var åpen og snakket om sitt eget liv som kristen. Hun sa i klartekst at hun elsket Jesus.

- Det var nok det jeg så i henne, tror Linda i dag.

Ble minnet om å be

De ble raskt kjent, og Gunnhild fikk oppleve nordnorsk gjestfrihet. Hun ble invitert på fisketur og ble invitert hjem på middag. Det var ved en slik anledning hun fikk fortelle hva Jesus betydde for henne.

– Da hadde det gått rundt ett år siden vi møttes. Jeg opplevde stadig at Gud minnet meg om å be for Linda. En dag opplevde jeg at Gud minnet meg om å besøke henne. «Om jeg skal vitne, må du gi meg det jeg skal si,» ba hun.

Det ble en hyggelig kveld av den uforglemmelige sorten. Etter å ha hørt historien om hvordan Linda og partneren møttes og ble kjærester, fikk Gunnhild dele hva troen betydde for henne.

– Det kom veldig naturlig. Jeg merket jo at Linda var søkende og hadde lyst til å høre. Vi ba ingen frelsesbønn, men det ble en lang og god prat, minnes hun.

Ingen fordømmelse

Linda, som var vant med læstadiansk kristendom, hadde aldri tidligere møtt kristne som var så full av glede.

– Det var lett å snakke med Gunnhild. Hun var lett å bli glad i. Jeg kjente ingen fordømmelse i møte med henne.

Gunnhild hadde på sin side aldri hatt lesbiske eller homofile venner tidligere, men hadde lest kapittel fem i 1. Korinterbrev. Der formaner Paulus oss til å ikke dømme de som står utenfor. «De som står utenfor, skal Gud dømme,» står det i vers 13.

– Det ga meg frihet. Jeg trengte ikke å ta ansvar for Linda sitt liv. Jeg kunne bare få være en venn og dele Jesus med henne, sier hun.

– Mange mislikte meg

Linda opplevde det som å bli elsket «forbi det livet hun levde».

– Mange mislikte meg på grunn av min legning. Det var annerledes med Gunnhild.

Linda var bare en liten jente da hun første gang ble misbrukt av en mann som ikke var i nær familie med henne. Misbruket utviklet seg til et hat mot menn og resulterte i angst og depresjon. Hun var bare ti-tolv år gammel da hun begynte å tenke på å ta sitt eget liv. I en alder av 15 fikk hun kjæreste for første gang.

– Jeg var en typisk guttejente, så det falt naturlig å innta den rollen i parforholdet. På sett og vis hadde jeg vel et ønske om å gi ei jente den beskyttelsen jeg selv ikke hadde fått av menn, sier Linda.

Rus og selvskading

Hun begynte tidlig med rus. Hovedsakelig amfetamin og hasj, for å døyve angsten.

– Som voksen kom jeg på avveie fra samfunnet og ble sykemeldt. Etter år med selvskading, smerte og en følelse av håpløshet endte jeg en kveld opp ved huset til min bror. Da hadde jeg vært på søken lenge. Jeg var et åndelig menneske. Andre religioner appellerte sterkere til meg enn kristendommen, men jeg fant ikke tilbake til «nærværet» jeg hadde opplevd da Gunnhild delte vitnesbyrdet sitt. Sannheten er at jeg forsto ikke bæret av hva jeg holdt på med, forteller hun.

Hun innså at hun var på vei «utfor». En mann i rusmiljøet hadde advart henne: «Om du ikke drar fra miljøet, vil du ende dine dager der,» sa han.

Hele bygda fikk vite hva som hadde skjedd

– Jeg visste at det var sant. Det var nærmest som å høre Gud tale.

En «svart» morgen i 2008 overga hun seg til Gud: «Her er jeg. Jeg vet ikke hvem du er, men jeg overgir livet mitt til deg.»

– Fra den dagen skjedde det en helomvending. Jeg fikk en åpenbaring av Jesus som døde på korset for meg og et møte med en kjærlig Far. Opplevelsen ga meg kraft til å slutte med rus en tid etter.

Samme morgen ble hun også åndsdøpt.

– Det ble viktig for meg å gjøre opp med mennesker jeg hadde såret. Hele bygda fikk vite hva som hadde skjedd i livet mitt. Jeg gikk fra å være rusmisbruker til en som var begeistret for Jesus.

Kristent fellesskap

Møtet med Gud ga henne en trang til å lese i Bibelen. Hun gikk på fjellet og snakket med Gud og fikk en erfaring av fellesskap. Ett år senere endte hun opp på bibelskole.

– Der fikk jeg mitt første møte med et kristent fellesskap. Opplevelsen satte meg helt ut. Jeg lå 14 dager og gråt. Jeg hadde aldri tidligere vært i et fellesskap der en prøver å la være å gjøre noe galt mot hverandre, sier Linda.

Linda og Gunnhild bodde på hver sin kant av landet i denne perioden, men Gunnhild forteller at hun ble stadig minnet om å be for venninnen.

– Ikke hvilken som helst sannhet

Da Linda fortalte at hun hadde møtt Jesus, forsto hun med en gang at det hadde skjedd det hun kaller «en ekte omvendelse».

– Hun hadde uforbeholdent gitt seg selv til Jesus og til Ordet. Når hun kjempet med ting i eget liv, søkte hun hele tiden inn i Bibelen. Det har vært fantastisk å være vitne til. Jeg har lært så mye av Linda.

Gunnhild husker godt en samtale fra den første tiden. Uten å vite det siterte venninnen indirekte fra Johannes 8,21 og 32: «Dersom dere blir i mitt ord er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten og sannheten skal sette dere fri.»

– Det er ikke hvilken som helst sannhet som setter oss fri, men Guds Ord, og bare hvis vi velger å bli i hans ord. Dette har vært en viktig nøkkel i Lindas vandring og i prosessen med gjenopprettelse av kjønnsidentitet, sier Gunnhild.

Ny kjæreste

Tre uker etter at Linda tok imot Jesus, fikk Gunnhild en telefon fra venninnen. Hun ville bare fortelle at hun hadde fått seg kjæreste.

– Jeg visste at hun var en nyfødt baby, i åndelig forstand, og jeg visste at hun ikke kjente innholdet i Bibelen så godt. «Hvem er det?» ville jeg vite, og var spent på om hun kom til å oppgi navnet på en jente eller gutt.

Det var en «hun». Idet hun sa det, kjente jeg at situasjonen hadde endret seg. Hun var en kristen og ville følge Jesus. Vi hadde en nær relasjon til hverandre, og jeg kjente et ansvar for å veilede henne. Samtidig visste jeg at hun var fersk som kristen.

Der og da bad jeg en kjapp bønn: «Hva sier jeg nå, Gud?» Så opplevde jeg at Den hellige ånd sa veldig tydelig: «Vent.»

En slitsom prosess

Linda husker samtalen. Hun fikk ingen respons på sin glede, men hun fikk heller ingen formaning. Samtalen gjorde henne betenkt. Etter noen uker gikk forholdet over.

– Jeg vet ikke hvorfor, men det opplevdes feil, minnes hun.

I tiden etter fulgte en slitsom prosess. Det opplevdes som om noen ville frarøve henne identiteten som lesbisk. Samtidig var det en ny identitet som begynte å vokse fram i henne: «Guds elskede datter.»

– Tror du Gud vil gi meg det?

Da venninnene møttes neste gang i 2009, fikk Gunnhild for første gang høre historien om overgrepene i tidlig barndom.

– Da hun var ferdig med å fortelle, stiller hun meg følgende spørsmål: «Jeg har et sterkt ønske om å finne meg en dame jeg kan gifte meg med og dele livet med. Tror du Gud vil gi meg det?»

– Hva svarte du da?

– Jeg merket smerten og hvor dypt dette lå i henne. Er det nå jeg skal utfordre henne, tenkte jeg, men enda en gang fikk jeg en fornemmelse av at jeg skulle vente.

Svaret hun ga lød omtrent sånn: «Jeg tror Gud vil gi deg indre legedom. Når det har skjedd, tror jeg at du og Jesus vil bli enige om den saken der.»

– Det kunne jeg si fordi jeg så hvordan hun hele tiden lot seg korrigere etter hvert som hun oppdaget og lærte nye ting fra Bibelen.

Indre helbredelse

Året på bibelskole førte Linda inn i en prosess. I sjelesorg tok hun ut sinne og frustrasjon, og litt etter litt skjedde det en indre helbredelse.

Angsten og depresjonen forsvant som et resultat av bønn, og skaden i ryggen og nakken ble borte. Også det som resultat av bønn.

– Jeg fikk en erfaring av å bli elsket.

Linda forteller at hun leste en roman om profeten Hosea som giftet seg med en prostituert.

– Den ble en åpenbaring av Guds ufattelige kjærlighet og førte til at hatet mot menn forsvant. Jeg forsto at det går an å elske en mann. Det ga meg håp, forteller hun.

«Et hull i en madrass»

Ordene «Guds elskede datter» kvernet i henne.

– Jeg måtte tåle at jeg var datter. Ei jente. Det var tøft, for i min oppvekst hadde jeg lært at damer ikke var like mye verd som menn. En dame var «et hull i en madrass», og det vil man jo ikke være.

Nå begynte en prosess der Linda opplevde at hun måtte kjempe mot lystene sine. Når hun ikke greide å stå imot og hadde sex med en dame, kjente hun seg knust på innsiden.

– Det opplevdes som om jeg gjorde noe jeg egentlig ikke ville. Ikke bare hadde jeg såret Gud, men jeg såret meg selv også.

Fri

Det har gått to år siden Linda opplevde at hun ble satt helt fri. Det skjedde etter en kort periode med bønn og faste.

– Jeg var desperat og ropte til Gud. Jeg husker at jeg maste på ham. Jeg ville noe annet enn kroppen min.

Nå forelsker hun seg ikke lenger i kvinner, men i menn. Det siste året har stadig flere fått høre vitnesbyrdet hennes.

– Jeg har vitnet om dette fra Vadsø i nord til Søgne i sør. Jeg opplever å være elsket og må dele det med andre, sier hun.

Tar tid

Både Linda og Gunnhild kjenner flere homofile og lesbiske som har opplevde endringer i følelseslivet, eller som fortsatt er i «prosessen». To av dem er i dag gift med en ektefelle av motsatt kjønn.

– Det er ingen «kvikk fiks» å begynne å elske en av motsatt kjønn. For mange tar det år, andre er fortsatt ikke der at de opplever noen endring, sier Linda.

Gunnhild kjenner mennesker som har opplevd at Gud satte dem fri som et resultat av et kort, sterkt møte med Gud.

– Men det vanligste er nok det Linda beskriver. Slike prosesser tar tid.