Odd Hoftun til minne

Odd Hoftun 1927–2023

Odd Hoftun døde fredfullt på Strannasenteret i Tvedestrand tirsdag 15. mars.

Dette har skapt sorg i Nepal, hvor han er en legende, og blant venner og medarbeidere i Norge og hele verden.

Han etterlater seg Tullis (Ingeborg Marie) f. Marcussen, sønnen Erik, fem barnebarn, to oldebarn og minnet om hans yngste sønn Martin (1964–1992) som omkom i en flystyrt i Nepal.

Odd ble født 27. desember 1927 i Ål i Hallingdal og vokste opp i skjæringspunktet mellom kraftverket hvor faren Erik var bestyrer, og bedehuset hvor mor Martha f. Indergaard var en drivende kraft. Den unge Odd tok impulsene fatt i en for ham karakteristisk, indre prosess: gjennom refleksjon og intense diskusjoner med venner.

Fredsvåren 1945 var 17-åringen Odd en begeistret del av fremtidsoptimismen. Han ville ut og gjøre en forskjell. Samme høst forsvant faren Erik i fossen ved kraftverket. Tilbake sto Martha og de tre sønnene Odd, Erling og Sverre. Sorgen etterlot en streng av alvor. Tanken modnet: Han skulle bli misjonær. Men på sin måte. Som ingeniør.

Som student ved Norges Tekniske Høyskole i Trondheim ble han en lederskikkelse. Typisk for ham, deltok han med samme iver i det kristeligliberale studentforbundet, det kristeligkonservative studentlaget og den sosialistiske studentgruppen i Trondheim.

Som ferdig ingeniør fikk han jobb ved Tafjord kraftverk i Ålesund i 1953. Der fant han sin Tullis, en ung lærerinne fra Gjeving ved Tvedestrand, som hadde fått stilling der i byen.

Å finne noen som ville sende denne utradisjonelle brannen av en mann ut, var verre. En ingeniør som misjonær? De store misjonsorganisasjonene betakket seg. Men den lille, ferske Tibetmisjonen stilte seg åpen. De trengte en byggeleder til et sykehus i Tansen, Nepal.

Dette var et lykketreff. Tibetmisjonen, nå: HimalPartner, var fleksibel nok til å sette pris på både mannen og ideene hans.

Odd og Tullis ankom Nepal i 1958. Han ledet sykehusbyggingen, og så seg samtidig om etter veier videre.

Studievennene i Norge hadde i mellomtiden blitt næringslivsledere, og fikk en utfordring om å bidra til Nepals utvikling. Dette traff en nerve. «De kastet hele fabrikker etter ham», skildrer en medarbeider.

I 1964 kunne han skipe 154 tonn med brukt, norsk kraftverks- og verkstedsmateriell fra Norge til Nepal. Dette ga grunnlaget for lærlingebedriften Butwal Technical Institute, som har skapt mange generasjoner med nepalske gründere og industriledere og en rekke initiativer innen vannkraft, strømforsyning og samfunnsutvikling, fra det helt lille til det helt store.

Nå har 90 prosent av Nepals innbyggere tilgang til elektrisitet. Odd Hoftuns initiativer og nitide oppfølging gjennom mer enn 50 år er en stor del av dette.

Men i Odds øyne var ikke industrireising og kraftverksutbygging et mål i seg selv. Målet var at nepalerne skulle få gode forbilder, så de kunne gjøre det samme. Derfor var et flunkende nytt kraftverk, levert og montert av utlendinger, et dårligere alternativ enn avdanket kraftverksutstyr fra Norge, som var innen rekkevidde prismessig og som egnet seg til opplæring. Penger sto heller ikke øverst på ønskelisten. Da heller ha knip i budsjettene. Det økte kreativiteten og forbildeverdien.

Med en slik bistandsfilosofi, kom han lett på kant med misjons- og bistandsmiljøet ellers. Etter hvert kom anerkjennelsen. For hva kom det av at Nepal, til forskjell fra de fleste andre u-land, hadde klart å bygge opp sitt eget, kyndige og handlekraftige miljø for vannkraft? Det kom av Hoftuns metode.

Odds stahet og stayerevne var vidgjeten. De milde trekkene slår likevel gjennom. «Odd betydde mye for oss kolleger ute i prosjektene, både nepalere og utlendinger. Han lyttet og vi lyttet. Han møtte oss med forståelse, interesse, forventninger, oppmuntringer og visjoner», beskriver en medarbeider.

Parallelt med Odd og Tullis’ livslange innsats skjedde en annen, forbløffende utvikling: Den nepalske kirken vokste fra å omfatte ti–tolv individer til å telle millioner. Kirkeveksten har tidvis tangert, om ikke overgått Apostlenes gjerninger.

Misjonærene hadde prekeforbud fra den nepalske staten. Dette anså Odd som gunstig. Så kunne han og de øvrige misjonærene dyrke eksempelets makt. Når den nepalske kirkelederen Simon Pandey, en av Odds tidligere læregutter, nå minnes ham, så er det hans viktige rolle for den unge, nepalske kirken han betoner. Om det er innsatsen innen bistandsfeltet som slår mest i øynene, så var Odd selv alltid klar på sin identitet. Det var misjonær han var. Alt annet fulgte av dette.