Om Tove hadde gått forbi den fulle mannen som satt og gråt, hadde aldri denne kjærlighetshistorien blitt skrevet

Det er julaften.

På gården Hagen i Vennesla har Tove og Jens Bårdsen i flere dager forberedt julekvelden.

De venter gjester. Mange gjester.

Låven ligger strålende over tunet fra huset, kledd i julelys. Bålpanna er fyrt opp og faklene er tent.

Inne på kjøkkenet står Tove og rører i riskremen. Hun ser ut vinduet mot låven.

Hun ser mannen Jens.

Han har vært rundt i bygda og hentet dem. Julegjestene.

De har tatt på seg det fineste de har. Under vesten har noen gjemt ei lita flaske.

Tove ser hvordan den ene sliteren etter den andre går opp låvebroen og inn til julekvelden.

Det var dette hun drømte om. Det var dette hun fikk.

– Jeg kjenner en enorm glede etter julekvelden. Når Jens og jeg setter oss ned når julaften er over, er vi så takknemlige, sier Tove.

Det var på denne gården Jens vokste opp. Et beryktet sted i bygda. Kjent for sine fylleslag og slåsskamper.

I 18 år har ekteparet Tove og Jens Bårdsen invitert rusmisbrukere til å feire julaften på dette stedet.

Om Tove bare hadde gått forbi den alkoholiserte mannen som satt og gråt på fortauet den vårdagen i 1980, tror de ikke Jens hadde vært her i dag.

Et «solskinnsbarn»

Jens vokser opp i mye uro og rus. Som ung mann drar han til sjøs, og alkoholen fester grepet.

Hjemme i Vennesla har Tove sin oppvekst i Filadelfia, med en far som er eldstebror i pinsemenigheten.

Hun rører aldri rus, men har en uvanlig dragning til rusmisbrukere og disse miljøene.

– Jeg har aldri likt rus, men jeg har alltid hatt et spesielt hjerte for rusmisbrukere, sier Tove.

– Allerede fra jeg var 13–14 år fikk jeg alltid veldig god kontakt med folk som hadde det vanskelig. Jeg vanket etter hvert i disse miljøene, og var borte fra troen, selv om jeg ikke drakk selv, forteller hun.

Foreldrene hennes er urolige. De prøver med både det milde og det strenge.

De ber til Gud om at hun må komme tilbake til menigheten.

– Det de ikke visste, var at jeg om kvelden ofte måtte ned til Filadelfia for å se om der var lys, eller om Jesus hadde hentet «brudeskaren» hjem, forteller Tove.

Men en dag er foreldrenes bekymringer stilnet. Toves far har fått fred.

– Han kom hjem en dag til mamma og sa: – Helga, nå skal vi ikke lenger bekymre oss for Tove, for Herren har sagt til meg at hun skal bli et «solskinnsbarn».

– Jeg traff en engel i dag

Tove gir sitt liv til Jesus i Sarons dal. Hun er 17 år gammel og full av liv, glede og vitnetrang.

En maidag hun sykler rundt i bygda, blir hun stoppet av to fulle menn.

– Den ene spurte om jeg var kristen. Jeg svarte «ja». Han sa det lyste så av meg, forteller Tove.

En time senere ser hun den samme mannen sitte på fortauet. Hun går bort til ham og ser at han gråter.

Mannen ser opp på Tove.

– Han hadde øynene fulle av tårer, og sa han var så lei av livet. Jeg sa til ham: – Jesus har noe godt for deg også, forteller Tove.

– Jeg hadde jo aldri trodd at han skulle bli mannen min. Men tenk, den mannen var Jens, smiler hun.

Han var ni år eldre, hadde vært til sjøs i ti år, og var dypt alkoholisert.

Når Jens kommer hjem til gården og sin mor denne kvelden, forteller han om møtet med Tove.

– Jeg sa til mamma: – Jeg traff en engel i dag, som vitnet om Jesus for meg, forteller Jens.

De møtes nå og da i bygda de begge bor i. Tove vinter om Jesus for Jens, som opplever at brødrene, som også er alkoholiserte, kommer til tro.

Også Jens gir sitt liv til Jesus, men alkoholens krefter er sterke.

Han faller. Reiser seg igjen. Klarer ei uke uten alkohol. Så holder han ut to.

Tove og Jens blir kjærester.

I motsetning til hva de fleste andre foreldre ville ønsket for tenåringen sin, så støtter Toves foreldre valget hennes.

– Jens var ikke bare velkommen til å bli med på møtene, han var velkommen i hjemmet, sier Tove.

Hun forteller om den kvelden hun hadde besøkt ham hjemme på gården, noen måneder etter at de var blitt sammen. Han hadde drukket, og hun kom gråtende hjem til foreldrene.

– I stedet for å si til meg at jeg måtte kutte ham ut, som nok de fleste foreldre ville gjort, ga de meg et bibelvers jeg skulle ta med til ham. Det gjorde noe med Jens. Han kjente på kjærligheten, smiler Tove.

En tretvinnet tråd

Den dagen de gifter seg har Jens bare én tanke i hodet: Hvordan skal han klare å ta vare på denne jenta?

Men de går inn i livet sammen, med både medvind og hjemmeseier, avbrutt av fall og skuffelser.

Alkoholens grep slåss han seg ut av.

– Vi har ikke bare hatt «smeigedager». Men vi må være overbærende med hverandre, og hjelpe hverandre. Dette er valg vi må ta hver dag. Innimellom tornene kommer rosene, sier Tove, og ser bort på Jens.

– Ja, det er nåde hver dag, sier han.

Og det er denne tretvinnede tråden de peker på. De to, og Jesus.

– Vi må møtes ved korset, sier Tove, takknemlig for å ha Jens ved sin side, både i livet og i kallet.

De deler kallet om å være til hjelp for dem som mange andre skygger unna.

Gården som før var kjent for fyll og fest, har blitt en oase og et tilfluktssted for de som sitter nederst ved bordet.

Gjennom årene har ekteparet stelt i stand og invitert til fellesskap på flere ulike måter.

Men den viktigste dagen er julaften.

Tove og Jens har selv barn og barnebarn, men har gitt beskjed om at julefeiringen med familien må bli på første juledag.

– Vi har sagt til barna at dette er noe vi bare må gjøre. Det er noe som brenner inni oss. Og de forstår det. Det er bare én dag som er julaften. Det er ikke det samme for de som sliter og er ensomme å komme her en annen dag i året, sier Tove.

– Det er julaften som er julaften for dem også, skyter Jens inn.

– Behøver ikke komme edru

Gjennom de 18 årene de har hatt julaften sammen med rusmisbrukere, har de opplevd mange spesielle stunder.

– Flere ganger har jeg fått telefoner fra bekymrede foreldre som lurer på om deres barn er hos oss. Da har jeg kunnet si at, «ja, det er han», og så kan den mammaen få litt fred med å vite at sønnen ikke sitter alene på julaften, forteller Tove.

Det er ikke alle som er velkommen til feire jula med familien sin når det er rus inne i bildet, forteller de.

Til Tove og Jens kan de komme, men ekteparet har noen forventninger.

– De behøver ikke å være edru, for da hadde jo ingen kommet, men vi har sagt at de må være i en form som gjør at det blir hyggelig både for dem og for oss, sier Tove.

Det har nok vært julekvelder hvor enkelte har studert innsiden av øyelokkene litt for lenge, og det vil ekteparet gjerne unngå.

De vil at den gode stemningen skal vare både gjennom middag, dessert og pakkelek.

– De blir veldig i farta når det er pakkeleken. Vi har det veldig gøy. Jeg forsnakket meg litt et år. Jeg sa til dem at «nå stjeler vi jo på en fin måte», og det ble jo litt feil. Men de tok den, ler Tove.

Og de har det festlig på julaften.

– De har jo en veldig god kjemi sammen disse. Det er mange av de samme som kommer, og de føler selv at de er en slags familie, sier Jens.

For Tove og Jens er det også viktig å vise at de har Jesus med seg i det de gjør. De legger ikke skjul på det overfor julegjestene.

Og for Tove, som hadde tre ønsker da hun var ung, har alt gått i oppfyllelse.

– Det er så mye gull i de som er langt nede. Man må bare pusse de litt, sier hun.