Matglad teolog til tjeneste

I Marken, et steinkast fra togstasjonen i Bergen, vasker Lae Htee Robin vinduene på den nye restauranten sin, Mandalay.

Det er skyfri himmel og liv i gågaten. Like i nærheten sitter en utlending på en krakk og synger og spiller trekkspill. Han nikker fornøyd til den eldre damen som legger penger i den rosa kassen ved føttene hans.

Robin vet godt hva det vil si å streve for sitt daglige brød. Han bodde 17 år i flyktningleiren Maela, på grensen til Burma. Da faren hans fikk problemer med myndighetene, måtte hele familien rømme fra landsbyen Kyauk Kyi der hjemmet deres lå.

– Tungvint

Årene fra han var ni år til han var tjueseks beskriver Robin som et daglig slit. I flyktningleiren var familien på åtte avhengig av inntekten som moren skapte ved å lage vårruller.

– Min mor lagde alt fra bunnen av kvelden før med hvetemel og vann. Hun rullet én og én på papir, tørket dem og gjorde dem ferdige. Det var veldig tungvint, sier burmeseren og rister på hodet.

– Her har vi soyasaus og søt chilisaus. Der hadde vi ingenting.

Robins mor brukte tre timer på kveldsforberedelsene. Om morgenen stod hun tidlig opp for å steke. Robin selv gikk fra hus til hus og solgte de ferske vårrullene.

– På en hel dag hadde vi en fortjeneste på fem kroner.

Ingen privatliv

Det var vanskelig å leve i de trekkfylte bambushyttene der hele familier ble stuet sammen uten privatliv. Robin husker også at det var utfordrende å være så bundet til ett lite sted.

– Vi hadde ikke mulighet til å reise rundt i Thailand fordi vi ikke fikk være utenfor leiren.

Flyktningene fikk heller ikke vite hva som skjedde rundt seg fordi de var uten aviser og tv. Det var bare rektor på skolen og noen få andre som hadde telefon.

– Når jeg strever i Norge, tenker jeg tilbake på den tiden. Da vet jeg at jeg har det bra, smiler han.

Lite materiell

Alt var imidlertid ikke mørkt i flyktningleiren. For Karenfolket som Robin tilhører, er utdannelse viktig. I leiren fullførte han det som tilsvarer ungdomsskole, og fikk endatil ta et slags grunnleggende studium for å bli lærer.

– Vi lærte ikke så mye fordi vi hadde lite materiell. Alt måtte skrives ned fra tavlen og vi måtte lese på det hjemme.

I tre år fikk han også studere teologi i flyktningleiren. Misjonærer og teologer kom og delte sine kunnskaper og erfaringer på frivillig basis, i en og to uker av gangen. En indisk baptist fra nagafolket møtte opp helt fast i flyktningleiren for å undervise Robin og de øvrige teologistudentene. Fra India fikk den unge burmeseren omsider en Master of Divinity-grad. Det ga ham mulighet til selv å være lærer i leiren i to år, fra 2005 til 2007.

– Jeg underviste i kristen rådgivning og forkynnelse, smiler han.

Kvoteflyktning

Så endelig, i 2007, ble familien Robin intervjuet med tanke på å bli kvoteflyktninger i FN.

– Vi visste ikke hvor vi skulle, bare at vi endelig skulle vekk fra leiren.

27. mars 2007 kom mor, en bror og tre søstre sammen med Lae Htee Robin til Bergen. Alt var nytt og annerledes og den kristne burmeseren forstod raskt at han måtte orientere seg på nytt.

– Jeg forstod at jeg ikke kunne jobbe i menighet fordi man må kunne språket og forstå kulturen.

Norsk lærerutdannelse ville kreve videregående skole.

Etter han var ferdig med kommunens introduksjonsprogram som gir flyktninger gratis opplæring har han forsøkt litt av hvert. Han har vært morsmålslærer, tolk, og elev ved Bergen Katedralskole. Men om kveldene har han hele veien jobbet i restaurant.

– Jeg har alltid laget mat, så det passer meg godt, sier Robin, som dermed har fått verdifull erfaring med rengjøring, servering og matlaging.

– Hadde ikke peiling

For tre år siden tok han mot til seg og åpnet restaurant midt i Bergen sentrum, i lokalene som avisen Dagen tidligere holdt til i.

– Kanskje var det litt dumt, ler han. – Jeg hadde ikke peiling på hvordan systemet virker.

Robin tenkte at han ville klare seg dersom han klarte å betale ut lønn og husleie og jobbet alt han kunne selv. Det har vært hans oppskrift. Som ringevikarer bruker han familien, og er selv både kokk og servitør.

– Det var rolig i begynnelsen. Etter to år kom det flere og flere.

I mellomtiden lærte den driftige burmeseren alt han trengte å vite om krav fra Mattilsynet, forsikringsbehov og generell restaurantdrift.

– Jeg kom jo fra flyktningleir der du spiste med hånden på primitiv måte, smiler han. – Reglene om ulike brett for kjøtt, fisk og grønnsaker visste jeg ikke om. Jeg hadde ikke kunnskap annet enn det jeg hadde fått i restaurantene der jeg hadde jobbet i Norge.

– Forstår

Nå er ikke drømmen til Lae Htee Robin å bli pastor. Han vil gjerne synge og tale, men tror ikke at han skal være bundet til en flokk på ett sted.

Han går i en baptistmenighet i Bergen, men er ikke så aktiv på grunn av jobbsituasjonen sin.

– Hvis forretningen går bra håper jeg å kunne ta mer fri.

Robin vet hva det langsiktige kallet over livet hans er:

– Jeg har lyst til å hjelpe de fattige og de som har et håpløst utgangspunkt. Jeg tror jeg forstår deres situasjon for jeg har selv opplevd å være fattig.