22. juli er fortrengt av islamistisk terror

22. juli 2011: De verste terrorangrepene på norsk jord i moderne tid ryster landet. 77 mennesker blir drept av en hvit høyreekstremistisk nordmann.

I sommer markerer vi femårsdagen for angrepene. Men i hvilken grad preger hendelsen nordmenn i dag?

– 22. juli har selvsagt preget oss, men en del vil nok mene at angrepene har påvirket oss mindre enn man kunna ha ventet, sier filosof og forsker Henrik Syse ved Norsk Institutt for fredsforskning (PRIO).

Han har de siste årene ledet et omfattende forskningsprosjekt om verdiutviklingen i Norge etter terrorangrepene.

Faren kommer utenfra

Paris, Brussel, Kenya, Orlando, Istanbul og også mange andre steder. I årene siden 22. juli har det skjedd så mange dramatiske islamistiske terrorangrep at 22. juli-terroren har kommet i bakgrunnen, mener Syse.

– Ironisk nok har det vokst fram et syn om at faren først og fremst kommer utenfra, selv om det største angrepet i Norge kom fra en av våre egne, sier han.

Flyktningkrisen og bildet som er skapt av en flom av mennesker på vei mot Europa, har bidratt til å øke frykten.

Syse sier det er verdt å merke seg hvordan frykten for islamister har fått dominere såpass mye i debatten om ekstremisme og terror i Norge, sett i lys av 22. juli.

– Man skulle tro 22. juli-angrepene ville gjort det mindre legitimt å stå for en del veldig innvandringskritiske holdninger. Men det kan påstås at vi snarere har fått et mer innvandringskritisk klima i løpet av disse årene, påpeker han.

Kaldere

Odd Einar Olsen, professor i samfunnssikkerhet ved Universitet i Stavanger, deler undringen.

– Nå er det plutselig muslimer som er roten til alt vondt, mens alle ser ut til å ha glemt det 22. juli-terroristen sto for. Jeg synes det er rart at vi som opplevde terroren, og responderte så flott på det den gangen, har snudd oss til det som det har blitt siden, sier han.

Etter angrepene kom daværende statsminister Jens Stoltenberg (Ap) med det nær ikoniske sitatet om at Norge skulle møte angrepene med «mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet». Klarte vi å nå opp til de idealene?

– Nei, mener Olsen.

– Det begynte jo så godt med rosetog og en tverrpolitisk holdning om at angrepene aldri skulle bidra til å svekke demokrati eller enkeltmenneskers rett til personvern. Men i løpet av disse årene har vi heller sett en utvikling mot et kaldere, mer lukket samfunn og tendenser til en fryktkultur, mener han.

Olsen mener de nye overvåkingslovene som er vedtatt de siste årene, står som fremste eksempel på denne utviklingen.

– De er langt mer vidtgående enn man noen gang før kunne innbille seg at det var mulig å gå, sier han.

Han mener angrepene også har blitt misbrukt til en storstilt sentralisering av norsk politi, som han mener ikke vil gi bedre beredskap ute i distriktene.

Konfliktsky nasjon

Henrik Syse mener Norge relativt sett har kommet seg ganske helskinnet gjennom 22. juli.

– Men jeg sier relativt, fordi spørsmålet er om vi har evnet å være selvkritiske nok. Det tok lang tid før vi i det hele tatt begynte å stille kritiske spørsmål ved myndighetenes håndtering av angrepene, og det er et åpent spørsmål om vi har vært villig nok til å ta en selvkritisk debatt om den nasjonalistiske ekstremismen som eksisterer også i Norge, sier Syse.

Han kaller Norge en konfliktsky nasjon, og mener det er en del av utfordringen.

– Det er mye som er bra med det, vi unngår de ekstremt opphetede debattene. Men en uheldig bieffekt er at vi kanskje da ikke tar noen av de viktige debattene, fordi de er ubehagelige, sier han.