25 år siden Børre Knudsen ble bispeviet. Etter dette sprakk fronten som støttet den omstridte presten.

Onsdag er det 25 år siden Børre Knudsen ble vigslet til biskop i Kautokeino kirke. Begivenheten fikk stor mediedekning og alvorlige konsekvenser for flere av prestene som deltok.

Bispevielsen i Kautokeino, som av mange i Den norske kirke ble sett på som privatkirkelig selvtekt og komplett ugyldig, var en videreføring av Børre Knudsens kamp mot abortloven og det statlige kirkestyret.

Børre Knudsens preken i 1997: Himmelrikets nøkler — Jesu løsenøkkel og Jesu bindenøkkel

Trekløver med sterke symbolhandlinger

Etter at han selv ble fradømt sitt embete som sogneprest i Balsfjord i 1983 vakte Knudsen ofte oppsikt med sterke symbolhandlinger i abortkampen – gjerne i tospann med Ludvig Nessa.

En tredje hovedaktør i dette miljøet var Per Kørner, som i solidaritet med Knudsen la ned den statlige delen av sitt embete som sogneprest i Strandebarm. I 1988 ble også han fradømt embetet.

Deretter oppsto en ny kirkelig struktur kalt Strandebarm prosti. Kørner fikk tittelen prost.

– Prosjektet kunne høres ut som en annonse av typen «vi mangler en biskop». Det sprang ut av et rungende mistillitsvotum til de eksisterende biskopene i Den norske kirke i en god del år. Selv forsto jeg dynamikken de la til grunn og delte deres mistillit, forteller Odd Sverre Hove.

Journalist i prestekjole

En aprildag i 1997 reiste han til Kautokeino som journalist for Dagen. Like før avreise fikk han en telefon fra en av Børre Knudsens nære støttespillere.

– Han spurte om jeg ville ta med meg prestekjolen og delta i utgangsprosesjonen med kjolen på, forteller Hove.

Han er selv ordinert prest i Den norske kirke og hadde fortid som prost og misjonsgeneral.

– Du skulle gå med prestekjole i prosesjon samtidig som du rapporterte for avisen?

– Jeg oppdaget jo fort at her kunne jeg teoretisk havne i en dobbeltrolle som kom på kant med reglene i pressens Vær varsom-plakat. Jeg skulle altså være en aktør i forbindelse med begivenheten og samtidig skrive om den for Dagen.

– Hva tenker du om det i dag?

– Jeg tenker at formålet med denne paragrafen i Vær varsom-plakaten er å forhindre at man som journalist kan komme i skade for eller bli mistenkt for å ville forfalske eller forvrenge det journalistiske arbeidet fordi du for eksempel har økonomiske interesser i et aksjeselskap. Og i dette tilfellet hadde jeg jo ingen økonomiske interesser. Jeg satt der i min prestekjole på første benk og noterte ned ord for ord det Børre Knudsen sa i sin preken. Jeg så ikke noe problem med det den gangen og gjør det heller ikke i dag.

– Kirkehistorisk begivenhet

Det ble brukt store ord om at det ble skrevet kirkehistorie i Kautokeino denne aprildagen i 1997.

– Var det for store ord?

– Nei, dette var en betydningsfull begivenhet når det gjaldt Den norske kirkes vei mot undergangen, svarer Hove.

Tettere på Børre Knudsen

Hove kaller bispevielsen «et av hovedveikryssene».

– Presten og forfatteren Karsten Isachsen sa ved en anledning at om hundre år er alle norske prester glemt, unntatt Børre Knudsen. Det tror jeg han har rett i. Så, ja, bispevielsen i Kautokeino holder stand som kirkehistorisk begivenhet. Men den gangen kunne ingen vite at rådskirken skulle utvikle seg slik den har gjort og bli så rystende liberal på hode og lemmer.

Fronten som sprakk

«Bispevigslingen av Børre Knudsen er ment som et kristent mobiliseringssignal til hele Den norske kirke og hele det norske folk i en tid preget av kirkelig vranglære og mye avkristning,» skrev Hove i sin reportasje fra Kautokeino, som kom på trykk mandag 7. april.

– Hva tenker du om en slik formulering i dag?

– Jeg tror at det var historisk riktig at det var et mobiliseringssignal, men signalet utløste ikke den mobiliseringen som var ønskelig. Det minner om det gammeltestamentlige profetene som ropte høyt for å advare israelsfolket. Da folket ikke ville høre, gikk de mot undergangen, sier Hove, som senere ble sjefredaktør i Dagen.

– Hvorfor ble ikke mobiliseringen utløst, slik du ser det?

– Det gikk ikke lang tid før de mest høykirkelige blant Børre Knudsens venner tok avstand fra vigslingen av embetsteoligiske grunner. Hele fronten sprakk det året, og mange av de mest toneangivende gikk til katolske kirker.

– Burde ikke Børre Knudsen skjønt dette før han bestemte seg for å bli bispeviet?

– Det tror jeg han gjorde. Men Børre Knudsen var en type som tok ansvar for sin egen vei. Hva andre gjorde, var ikke hans ansvar. Det var et kjennetegn ved hans tankegang at det å vente på at en hel flokk skulle bli enige, i praksis ville bety at man ble handlingslammet, resonnerer Hove.

– I en tradisjon av profeter

På 80- og 90-tallet gjennomførte Børre Knudsen og Ludvig Nessa en rekke spektakulære symbolhandlinger i kampen for det ufødte barn. De sang salmer og ba ved gynekologiske avdelinger på sykehusene, foretok symbolske begravelser av foster og brukte en dukke innsmurt i ketsjup som virkemiddel for å synliggjøre konsekvensene av abortloven, slik den ble innført i 1978. Knudsen fikk stor medieoppmerksomhet da han knelte foran Stortinget og tømte et kar med bukkeblod over seg på den jødiske forsoningsdagen jom kippur.

– Var det et aksjonselement også i bispevielsen?

– Det må vel kunne sies, selv om ordet «aksjonisme» leder tankene hen på politikk og opprør. Selv nektet han å godta sammenligningen, men jeg og mange andre opplevde at han stod i en tradisjon av profeter som tar i bruk tydelige symbolhandlinger for å få fram sitt budskap.

Børre Knudsen er død

Mistet kappe og krage

25 år etterpå er det Hoves overbevisning at Børre Knudsen var en «teologisk legitim biskop». Han døde i 2014.

Etter bispevielsen fikk flere prester problemer med sitt arbeidsforhold, og to av dem mistet kappe og krage. Blant dem var Olav Berg Lyngmo, sognepresten i Kautokeino som hadde stilt kirken til disposisjon og som hadde ringt til Hove og bedt ham ta med prestekjolen.

«I nøden spiser selv fanden fluer»

Et halvt år etter bispevielsen sto en ny omstridt begivenhet for tur, da Børre Knudsen skulle innsette lekforkynneren og vaktmesteren Finn Indrebø som prest i Strandebarm prosti.

Da det ble kjent at Hove ville delta også ved denne kirkelige handlingen, fikk han en refselse fra kirkedepartement og biskop.

– I tillegg gikk det ut parole til alle prestene i Bjørgvin om at de ikke kunne bruke meg til vikartjeneste. Etter tre-fire måneder ringte en fortvilet prost til meg og ba meg holde to gudstjenester i Voss prosti. Han var i beit for folk og sa: «I nøden spiser selv fanden fluer», forteller Hove lattermildt.

To dager senere fikk han brev fra biskopen om at parolen var opphevet.

– Måtte 50 Børre Knudsener til

Kan det komme en ny Børre Knudsen i norsk kristenliv i overskuelig framtid?

Hove tviler sterkt.

– Dagens situasjon er så uhyggelig mye verre enn på 90-tallet, så det har jeg ikke så lett for å tro. Hvis det skulle skje noe, er det fristende å tenke at måtte 50 Børre Knudsen-er til for å få en tyngde tilsvarende den Børre Knudsen hadde den gangen.