50 år i Ecuador er over

Vi er på Normisjons generalforsamling i Grimstad. Torsdag treffes tidligere og nåværende Ecuadormisjonærer for å utveksle minner og erfaringer. 50 år er gått siden Santalmisjonen, nå Normisjon, startet opp arbeid i landet. I år vil den formelle nedleggelsen av organisasjonens arbeid i landet bli fullført.

Den misjonæren som har arbeidet lengst i Ecuador er Sigrid Løvdokken fra Gol i Hallingdal. I en alder av 82 år bor og arbeider hun fortsatt i landet, men er nå utsending for Ungdom i Oppdrag. I Canjar, som ligger over 3.000 meter over havet, drømmer hun om å starte en disippeltreningsskole for indianere.

– Jeg tar ett år om gangen og blir der så lenge jeg har helse til det. Jeg virker vel ikke så gammel ennå, synes du? Jeg vet ikke hvor gammel jeg virker, men det bryr jeg meg ikke om. Det er ikke alderen som avgjør om jeg skal være misjonær, sier hun.

Tydelige spor

De tydeligste sporene etter luthersk misjon ser man nettopp i høyfjellet i Canjar, der Sigrid har vært misjonær i nærmere 40 år.

Åse Røsvik, som fortsatt bor og arbeider i Ecuador, sier til Dagen at Normisjon er kjent for å ha drevet et langsiktig arbeid der.

– Hvilke spor ser du etter norsk misjon?

– Jeg ser kirker som er startet opp av misjonærer og nasjonale som har startet nye kirker. Jeg treffer mange som kan fortelle om da de ble omvendt og om da familien begynte i kirken. Men det er ingen stor, luthersk kirke i landet. For rundt 25 år siden ble det snakket om at kirken burde ha rundt 10.000 medlemmer i år 2000. Det har ikke skjedd. Jeg vil tippe at de to samarbeidskirkene til Normisjon totalt har i underkant av rundt 1.500 medlemmer, sier hun.

Utenfor kirken

Internasjonal leder i Normisjon, Dag Håkon Eriksen, sier til Dagen at de tydeligste sporene etter luthersk misjon i landet er utenfor kirken.

– Det vi ser er en endret holdning blant kichwa-indianerne. De har fått en stolthet over språk og tilhørighet.

Mange har fått utdanning og har kommet seg opp i samfunnet, forteller han.

Sigrid Løvdokken ser tydelige spor, ikke minst innen helsearbeidet.

– Den første tiden besøkte vi bygder som lå avsides. Der fantes det ikke helsearbeid på begynnelsen av 70-tallet. Men etter hvert har indianerne blitt mer opplyste og har fått mer utdanning. De har lært seg å lage hus og bruker mer klær. De har blitt flinkere med hygienen og de fleste ved at sykdom kan behandles med medisin. Når en blir syk, trenger ikke det skyldes «det onde øyet», eller at de har sett regnbuen på himmelen. Selvsagt kan de fortsatt kjenne på frykt, men de fleste vet at regnbuen er et løftestegn fra Gud og ikke et budskap om død, slik de trodde tidligere, sa hun i et tidligere intervju med Dagen.

– Evangeliet gir visdom

En av de mange erfaringene hun har gjort seg som misjonær er at evangeliet gir mennesker visdom.

– De som ikke tidligere trodde at de var verdt noe, ser at de har en verdi. I Canjar har vi blant annet sett eksempler på at Jesus har satt mennesker fri. Han har reist dem opp åndelig, fysisk og psykisk, sier hun.

Bønn og bibel har alltid vært viktig for henne.

– Hvis vi vil gå videre i kristenlivet, må vi bruke tid i bibel og bønn, for ellers blir vi sløve. Det er en velsignelse. Be Den hellige ånd om å åpenbare ordet for deg, sier hun.

Inngangsport til mennesker

Vi har satt oss på en benk utenfor bibelskolen i skyggen av et tre. Folk kommer og går. Innimellom dukker det opp en tidligere kollega fra Ecuador. En av dem er Kåre Hjalmar Lund, som reiste ut i 1968. Han synes det er synd at arbeidet formelt legges ned.

– Jeg skulle gjerne sett at Normisjon fortsatte med diakonalt arbeid via de evangeliske menighetene i Canjar. Det tror jeg ville hatt stor betydning for utviklingen der, sier han.

Sigrid nikker og utbryter et lite «amen».

– Det er en inngangsport til mennesker å hjelpe dem på alle områder, slår hun fast.

Oppløftende

Live Drange, også hun tidligere Ecuadormisjonær, peker på at mellomgenerasjonen er borte.

– Mange reiste til USA på 90-tallet for å få seg jobb og etterlot seg barna i hjemlandet. De måtte enten greie seg alene eller bo sammen med besteforeldrene.

– Det ligger utrolig mye tragedie der, men blant kirkefolket var det ofte besteforeldrene som tok seg av barna. I dag har mange tatt utdanning, og etter det jeg forstår er mange av de unge aktive i kirken. Det synes jeg er oppløftende, sier hun.

Sigrid Løvdokken ser også lyspunkt i de lutherske kirkene i landet.

– De er i live. I alle fall på fjellet. I sentralkirken i Canjar har vi gudstjeneste hver søndag. Der er de i gang med å bygge en ny kirke til. Det er mennesker som kommer til liv i Gud over hele området, vil jeg si.

Vil bistå

Dag Håkon Eriksen understreker overfor Dagen at selv om arbeidet legges ned juridisk, så kommer de fortsatt til å støtte de lutherske kirkene og bistå med midler til teologisk utdanning.

– Men vi har et fokus på å gå videre til nye folkeslag og kommer i årene fremover til å ha fokus på Vest-Afrika og Sør-Asia, sier han.