Å bekjempe woke er lettere sagt enn gjort

Få er mer kjent for sitt oppgjør med «woke» enn Danby Choi, redaktøren for kulturavisen Subjekt. Det skyldes utallige medieopptredener og ikke minst boken «Kanseller meg hvis du kan – mitt oppgjør med woke» som ble utgitt i fjor.

For Choi handler woke i stor grad om en «kanselleringskultur» og en overdreven «krenkelsesfrykt». Resultatet blir fjerning av alt det – og alle dem – som potensielt kan provosere eller skremme.

Etter min mening står vi her overfor en reell utfordring. Woke finnes. Det blir tydelig når et argument er at noe ikke kan eller bør sies – selv om det er sant – fordi det kan oppleves sårende eller provoserende.

Debatten om lesning av Johannes 3,16 i begravelser i Den norske kirke er illustrerende. Det samme er de siste ukers debatt om den felleskristne erklæringen om kjønn og seksualitet.

«Sårende og traumatiserende»

«Dette gjør de vel vitende om at dette er sårende og traumatiserende for de det gjelder mest», sa Olav Fykse Tveit, preses i Den norske kirke, til Vårt Land om erklæringen som omkring 50 ulike kirkesamfunn og kristne organisasjoner nå har underskrevet.

Argumentasjonen avslører en svært tydelig woke-logikk på toppen av Den norske kirke. 

Selv om kirkens øverste leder også hevder at erklæringen misbruker Skapelsesberetningen ved å fastslå at det bare finnes to biologiske kjønn, er hovedargumentet at en tradisjonell teologi om kjønn og seksualitet oppleves som sårende.

Konsekvensen blir at spørsmålet om hva som er sann og god teologi havner på et sidespor. Isteden blir det avgjørende at kirken sørger for «at ingen blir lei seg» – for å sitere fra et retorisk spørsmål som kirkepolitikeren Jo Hedberg fra Bønnelista stilte.

Å svekke alvoret

Noen kan også bli lei seg – for ikke å si direkte skremt – av å høre et budskap om at mennesker kan gå fortapt i en gudstjeneste.

Nettopp derfor er det nå diskusjon i Den norske kirke om begravelsesritualet. I dag er det obligatorisk å lese fra Johannes 3,16. Der snakker Jesus om at «hver den som tror på ham ikke skal gå tapt, men ha evig liv».

Muligheten for at teksten vil skape assosiasjoner til «helvete» er en viktig årsak til at Kari Veiteberg til at teksten ikke bør leses i alle begravelser. Ifølge Vårt Land er hun redd for at pårørende kan tolke verset som «at man kan gå fortapt», men hun påstår også at det ikke er «det Jesus er ute etter».

Slik gir biskopen inntrykk av at Jesu ord ikke bør slippes helt fritt i en gudstjeneste uten at en prest, prost eller biskop står parat for å svekke alvoret.

Dropper å publisere forskning

Tidsskriftet Subjekt tar ofte tak i nyhetssaker om de som sensureres, eller velger å holde munn, fordi de kan støte noen.

Et nylig eksempel handlet om forskning på kjønn, kjønnsskifte og transpersoner. Her viste tidsskriftet til en artikkel i New York Times om at resultatene av et forskningsprosjekt ikke vil offentliggjøres fordi disse kan bli misbrukt.

Sentralt står legen og forskeren Johanna Olson-Kennedy som har vært en forsvarer for å gi barn pubertetsblokkere. En slik behandling gis til de som vil «skifte kjønn».

Olson-Kennedy har ledet et omfattende forskningsprosjekt som har fulgt 95 barn over flere år for å finne ut effekten av slike medikamenter. Ifølge New York Times viser forskningen at «pubertetsblokkere ikke leder til forbedret mental helse».

Nå sier forskeren at hun ikke vil offentliggjøre resultatene. Hun frykter at forskningen vil bli misbrukt i en svært polarisert debatt om kjønnsskifte for barn.

«Trump er Hitler»

Eksempelet fra New York Times – og som Subjekt altså videreformidler – viser hvor problematisk det er hvis mottakernes mulige reaksjoner for lov å avgjøre kommunikasjonen. Om det vi sier er sant bør være viktigere enn om det vi sier oppfattes sårende eller provoserende. Eller kan misbrukes.

Dessverre brer en slik woke-logikk om seg. Og det er ikke bare venstresiden som synes det er relevant å argumentere med at noe kan oppfattes som sårende eller skremmende.

Senest for få dager siden kom bystyrerepresentant Lars Petter Solås, som ble ekskludert fra Fremskrittspartiet i 2023, med sterk kritikk i Subjekt av skolemateriell i Osloskolen om presidentvalget i USA. Subjekt har vist at Donald Trump ble sammenlignet med Hitler:

«Man kan spørre seg hvor godt et barn, som har blitt fortalt at Trump er Hitler, sover om natten når de ser på internett og TV at «Hitler» har blitt president i USA», uttalte Solås til Subjekt.

Kanskje sover barn dårlig hvis de blir at «Trump er Hitler». Det er likevel et veldig dårlig argument i en debatt om hva barn bør lære på skolen. 

Det viktige er ikke hva som er skremmende, men hva som er sant. 

Form betyr noe

Det er ikke slik at Danby Choi, Subjekts redaktør, skal stilles til ansvar for uttalelsene til Solås. 

Men det er interessant at et avisen som gang på gang tar et oppgjør med «woke» løfter frem som et hovedpoeng at den tidligere Frp-politikeren mener at 11-åringer ikke vil sove godt hvis Trump sammenlignes med Hitler. 

Det er tross alt mye viktigere om Osloskolens presentasjon av Donald Trump er feilaktig. Og det finnes det gode grunner for å hevde.

Dermed er det ikke sagt at en kommunikator – om det så er en lærer, prest, journalist eller forsker – utelukkende skal være opptatt av sannhetsinnholdet i det vi sier. Form har betydning. Å veie sine ord er en dyd.

Selvsagt bør en lærer tenke seg nøye om før han eller hun sier noe som en 11-åring kan oppleve som skremmende. Heller ikke en predikant eller en prest bør ta lett på en tilbakemelding om at tilhørere ble provosert.

Men det flere års diskusjon om woke bør ha lært oss er dette: Viktige debatter – både i samfunn og kirke – vil bli mye dårligere hvis det mest avgjørende er å ikke si noe som kan oppleves sårende, skremmende eller provoserende.

For iblant vil sannheten oppleves som ubehagelig.