Å lyde Gud mer enn mennesker

«Grunnen til at Frp ønsker å avskaffe kirkeasyl er at kirkene ikke kan sette seg over norsk lov», sa Frp-nestleder Sylvi Listhaug til NRK i 2018. Det kan hende at det var lov og orden-partiet Frp som snakket.

At anliggendet var rent prinsipielt, og at hun ville sagt det samme også om det var noen andre som av samvittighetsgrunner gikk utover det lovverket gir adgang til. Det kan også hende at Listhaug sa det hun sa fordi hun ikke likte det kirken gjorde.

Det ville i så fall ikke være første gang makthavere reagerer mot kirkelig samfunnsengasjement. I fjor sommer kunne vi lese om et sterkt lokalt engasjement mot vindkraftutbygging på Haramsøya i Møre og Romsdal.

Også tidligere har kraftutbygging ført til at folk har begått såkalt sivil ulydighet, altså at noen i full åpenhet begår lovbrudd fordi de, sagt med Store norske leksikon, «føler seg mer forpliktet av andre verdier og normer enn de som ligger til grunn for den aktuelle loven.»

Sannsynligvis kan de fleste av oss finne noen saksfelt hvor våre egne meninger og holdninger er i konflikt med det gjeldende lovverket.

Og hvis vi tenker etter, vil antakelig også de fleste av oss finne situasjoner hvor vi med åpne øyne hadde valgt å ikke følge loven.

Men hvilke kriterier regner vi som gyldige for å gjøre en slik vurdering? Kan de være religiøse, eller bare rent samfunnsmessige?

Svaret på det spørsmålet sier noe om hvordan vi forstår religionens egenart og plass i samfunnet.

Flere av Bibelens helteskikkelser er kjent for å ha begått nettopp sivil ulydighet i ulike former. De siste dagene har verdens jøder feiret høytiden purim, til minne om dronning Ester som reddet folket fra utryddelse.

Bakteppet var at Mordekai, som var en slags fosterfar for Ester, ikke ville bøye seg for kongens medarbeider Haman. Mordekai svarte for en høyere autoritet.

Det samme var tilfellet med profeten Daniel. Han nektet å følge påbudet om å be til kongen, og vendte seg til Gud i bønn slik han pleide.

I Det nye testamente er særlig apostelen Peters ord foran datidens religiøse råd kjent, det kan vi lese om i Apostlenes gjerninger. De religiøse myndighetene ville forby Peter og de andre å forkynne om Jesus.

Peters svar var klart: «En skal lyde Gud mer enn mennesker». I alle disse tilfellene innebar det en betydelig personlig risiko å sette seg opp mot myndighetene.

Det var ikke noe anarki disse menneskene tok til orde for. Det var viktig å følge lover og regle, men det var noe som var enda viktigere.

Idealet om å lyde Gud mer enn mennesker skulle være noe som får frem det beste i oss. Kallet til å lyde Gud har sin berettigelse i at mennesker ellers blir prisgitt sin egen feilbarlighet. Det å lyde Gud mer enn mennesker innebærer for eksempel et forbud mot egoisme.

Det forbyr oss å hate andre mennesker. Det påbyr oss å ta godt vare på den jorden Gud har gitt oss. Det påbyr oss å elske, og å glede oss over alle Guds gode gaver. Gudfryktige mennesker er gode samfunnsborgere.

Men gudsfrykten innebærer også en indre konflikt, fordi alle mennesker er tilbøyelig til både å handle rett og å handle galt. Det er derfor kirken snakker om nåde, fordi vi alle kommer til kort.

Likevel betyr det noe hva vi holder frem som idealer. Og kirken kan ikke la være å holde frem disse idealene selv om de måtte være omstridte.

Det betyr ikke at alt kirken sier og gjør er i tråd med disse idealene, verken før eller nå. Og under dekke av å lyde Gud har kristne mennesker begått de verste synder. Men ingen ting av dette rokker ved selve idealet.

Det er naturlig at ønsket om å lyde Gud også har betydning for hvordan vi lever med menneskene rundt oss. Det ville være en umulig devaluering av kristentroens egenart hvis den ikke skulle kunne uttale seg om det.

Da jeg var tenåring syntes jeg vi oftere hørte at kirken var alt for opptatt av sex. I samtidskulturen nå er det ikke først og fremst kirken som setter seksualiteten på dagsordenen, det er det andre som gjør.

Vi blir kontinuerlig minnet om at seksualiteten er viktig for svært mange mennesker. Hva har da religionen lov til å uttale seg om?

Fra et kristent ståsted kan spørsmålet virke meningsløst. Hvis man forstår Bibelen som Guds åpenbaringsord til oss, er det ikke opp til oss å si hva Bibelen kan uttale seg om og ikke.

Det er å snu tingene på hodet. Men fra samfunnets side er spørsmålet høyst aktuelt. For en ting er hva den enkelte av oss tenker og tror inne i seg.

Det trenger ikke samfunnet bry seg så mye om. Men da har man allerede plassert religionen som en slags samling personlige betraktninger om abstrakte forhold uten særlig opplagte konsekvenser for det praktiske livet.

Det er noe ganske annet enn den virkeligheten vi møter i de nevnte bibeltekstene.

Det skulle ikke være det minste rart at kirken har noe å melde i den offentlige samtalen om seksualitet – også utover offisielle uttalelser fra kirkelige råd og utvalg.

Og med tanke på hva kirken er, skulle det ikke være overraskende at den formidler andre holdninger enn trendene i tiden. Enten det gjelder seksualitet eller kirkeasyl.

For kirken må formidle det Bibelen lærer, enten man bor i Norge eller et annet land, og om statsoverhodet heter det ene eller det andre.

Da jeg studerte kristendomskunnskap på NLA Høgskolen hadde vi en lærebok med undertittelen «Kristen tro og livstolkning». Det er nettopp som livstolkning at kristendommen blir aktualisert.

Ikke bare som individualiserte løsrevne betraktninger om det vi ikke kan se eller forstå. Men som hjelp til å forstå livet og som hjelp til å leve det.

Nå kan man få inntrykk av at politikere, både på høyre- og venstresiden, tror at de ved offentlige maktmidler, enten det gjelder lovverk eller trusler om kutt i økonomiske bevilgninger, kan tvinge kristne mennesker til lydighet.

For å si det enkelt: disse politikerne overvurderer sin egen makt.

For det finnes fremdeles mange som, når de blir satt på valg fra makthavere som føler seg truet, vil svare som apostelen Peter: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.»