Advarer mot å ikke snakke om ondskap
– Hvis man får vite at man er god og at man ikke har det onde i seg, plasserer det et sterkt press på menneskenes skuldre, sier den danske presten Sørine Gotfredsen.
«La oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde». Slik ber mange nordmenn hver dag. Men hvor konkret tenker vi om det onde?
Den danske presten Sørine Gotfredsen mener vi kan bli bedre mennesker av å snakke mer om ondskap. Den nyeste boken hennes heter «Fri oss fra det onde». Budskapet er nærmest erke-luthersk. Hun advarer mot et menneskesyn hvor menneskets iboende ondskap blir skrevet ut av fortellingen om livet, og hvor troen på det gode i mennesket blir altoverskyggende.
Annonse
I stedet vil hun at mennesker skal erkjenne sin egen ondskap, for så å kunne ta imot Guds frelse. Kjernen i tenkningen har hun hentet fra Martin Luther, med den danske teologen Søren Kierkegaard som en viktig medspiller. Det er også disse to hun viser til når hun blir utfordret til å peke på sine forbilder i samtiden.
Overmannet av ondskapen
Gotfredsen var sportsjournalist på oppdrag da en uventet opplevelse av livsalvor kom over henne i forbindelse med OL i Atlanta i 1996. Siden den gang har hun blitt prest, aviskommentator og forfatter. Nå arbeider hun som sogneprest i København.
For to år siden kom boken «Å leve med Kierkegaard» på norsk, og i høst kom «Fri oss fra det onde». I Norge ble Gotfredsen først kjent da hun kort tid etter 22. juli 2011 skrev en omstridt avisartikkel. Hun brukte Anders Behring Breivik som eksempel på hvordan menneskets indre krefter kan gi seg utslag når man blir helt overmannet av ondskapen.
Hun ville understreke at kimen til Breiviks ondskap i virkeligheten er dypt menneskelig, og at den samme kimen finnes i oss alle. Både i Danmark, og særlig i Norge, vakte det reaksjoner at hun skrev dette så kort tid etter terrorhandlingene. Hun har senere beklaget både timingen, og innholdet i enkelte av setningene.
Det onde i oss
Tidligere denne måneden møtte Sørine Gotfredsen den norske presten og forskeren Birte Nordahl til samtale om «Fri oss fra det onde». Samtalen fant sted på Litteraturhuset i Oslo, i regi av Vårt Land forlag, som har utgitt Gotfredsens bøker på norsk.
– Etter 22. juli ville du snakke om ondskap. Jeg ville snakke om kjærlighet, sa Nordahl.
Annonse
Med det illustrerte hun noe av forskjellen i tilnærming mellom det som ble den dominerende tonen i den norske debatten, og den tenkningen Gotfredsen legger til grunn. Gotfredsen vil ikke snakke om ondskap for ondskapens egen skyld, men mener at vi ved først å erkjenne ondskapens realitet kan snakke mer sannferdig om godhet og kjærlighet.
– Hvorfor er det viktig å snakke om ondskap? spurte Birte Nordahl.
– Jeg tror det onde er i oss, og i verden. Hvordan kan det finnes krefter i meg som vil det som ikke er godt? Vi merker det allerede som barn. Vi kan ikke gå rundt i en illusjon og skape rammer som mennesker utnytter, fordi vi ikke er årvåkne for hvor sammensatt menneskenaturen er. Så det er i høy grad et spørsmål om menneskesyn, svarte Sørine Gotfredsen.
Grnnluthersk
Hun mener den humanistiske utviklingen i vår nære historie har vært et forsøk på bekjempe et «negativt» menneskesyn. Hun mener vi må erkjenne at dyrkelsen av humanismen har «møtt sin egen avmakt».
– Så ved å endre menneskesynet, vil vi bli befridd? spurte Nordahl.
– Ja, det er en grunnluthersk tanke. En kan ikke sette seg selv fri. Da blir en ikke virkelig fri. For så sterkt er ikke mennesket. Det er noe annet som skal løfte min syndige, sammensatte sjel, noe annet som gjør at jeg kan føle meg fri. Ikke fri fra det onde, men fri fra forestillingen om at det er mitt eget suverene ansvar å være god. Det enkelte mennesket vil kunne finne større glede og tilfredshet i livet ved å tro at det er Gud som frelser meg. Det ble litt høystemt, men det er sånn det er, smilte hun. Så kom alvoret tilbake:
– Hvor naive har vi lov til å være når vi innretter livene våre? For Luther er det onde den onde. Det onde har en vilje. Det onde er simpelthen Guds motstander. Og mennesket er, som Luther sa det, innkrøkt i seg selv. Hvis man får vite at man er god og at man ikke har det onde i seg, plasserer det et sterkt press på menneskenes skuldre til å utfolde seg som det gode mennesket. Men menneskets egen gode kraft er ikke sterk nok til å befri oss. I virkeligheten er det en befrielse for mennesker å vite at man ikke bærer godheten på sine skuldre, sier Gotfredsen.
Annonse
Sekularisering
I tråd med sekulariseringen av samfunnet mener hun det religiøse har blitt perifert i mange menneskers liv. Dette mener hun har bidratt til at tanken om «det onde» har blitt mer eller mindre avskaffet.
– Hvis svaret på hvorfor det onde kan skje alltid er at jeg ikke har blitt elsket nok, da glemmer vi at det kan være noe i meg som er meg, og som jeg skal bekjempe, sier hun.
Gotfredsen mener film og litteratur langt på vei har skrevet kristendommen ut av samtiden. Et resultat av dette er det hun betrakter som en rasjonell, litt kald måte å forstå mennesket på.
– Dermed blir mennesket overlatt til seg selv og sin egen skyldfølelse, sier hun.
Skyldig og offer
I samtalen på Litteraturhuset utfordret Nordahl Gotfredsen på å anvende tenkningen sin i møte med rettsstaten. Gotfredsen lot ikke sjansen gå fra seg.
– Tidligere snakket vi om å synde mot Gud. Nå synder vi mot samfunnet. Derfor er det samfunnet som straffer. Vi har et juridisk system der man innerst inne tenker at den skyldige også er et offer. Men hvis ikke den skyldige kan få beholde sin skyld, har samfunnet tatt siste rest av selvstendighet ut av mennesket. Mennesket må ut av offerrollen. For som offer blir man kun svakere og svakere hvis man ikke får et glimt av hvor kampen skal kjempes.
Annonse
– Hvis vi oversetter «det gode» og «det onde» til kristendom og islam, til hvit og svart, eller til kvinne og mann – eller til multikulturalisme, hvordan ivaretar vi etikken? spurte Nordahl.
– Godt spørsmål. En av årsakene til at vi har avskaffet ondskap, er frykten for at grupper skal stigmatisere andre. Men i kampen mot det onde, er motsvaret troen på Gud. Motsvaret til demonisering er nestekjærlighetstanken. Det er alltid den som skal holde et menneske på plass. Derfor er nestekjærlighetsbudet alltid til stede som det etiske bolverk som forteller deg at du ikke noensinne har lov til å demonisere ditt medmenneske, svarte Gotfredsen.
Forlegenhet
Etter samtalen møtte Gotfredsen Dagen til et utfyllende intervju.
– Har kirken blitt forlegen på det kristne budskapets vegne?
– Vi har blitt vant til å tenke at det opplyste, moderne mennesket egentlig burde bevege seg bort fra samtaler om det irrasjonelle, om Gud. Derfor tror jeg mange har en merkelig intuitiv fornemmelse av at det er et nederlag forbundet med å stadig skulle forholde seg til at mennesket ikke bare er godt. Det bunner i en feiltolkning av menneskets fornuftige potensial, en feilvurdering av hvilke krefter vi har. Det er der forlegenheten oppstår, fordi religiøsiteten kolliderer med det menneskesynet vi har kjempet oss frem til.
– Når jeg er til gudstjeneste i Folkekirken i Danmark, får jeg en opplevelse av et dypere livsalvor i liturgien der. Kjenner du igjen en slik forskjell mellom Danmark og Norge?
– Jeg har ikke vært mye til gudstjeneste i Norge. Men noe av det som er forskjellig fra norsk og dansk teologi, er at vi har Kierkegaard og Grundtvig. Grundtvig har betydd mye for vår salmesang, for vårt syn på menigheten og på Ånden, mens Kierkegaard har betydd mye for synet på individet, og i høy grad for det alvoret du snakker om. Men vi har også i 100 år hatt en tidehvervsbevegelse som har insistert på å gjøre opp med den misjonske fromheten og gjøre teologien eksistensiell, ikke minst ved å fokusere på individets syndsbevissthet i forholdet til Gud.
Annonse
Gotfredsen opererer her med en kategori som ikke er så utbredt i Norge, nemlig en «misjonsk» kristendom. Begrepet henspiller på «indremisjonsk», og selve begrepet kan forstås som uttrykk for at den lutherske lavkirkeligheten har en mindre fremtredende og mer mistenkeliggjort stilling enn i Norge. Tidehvervsbevegelsen vokste frem i den danske studentbevegelsen i 1920-årene med en eksistensialistisk profil.
Angst
– I Danmark har vi en kraftig, overlevert angst for misjonsk kristendom. Unge har en forestilling om at kristendom handler om at man må være dydig og gammeldags. Kierkegaard sier det motsatte. Han vil ha troende mennesker som er syndsbevisste, sier Gotfredsen.
Hun utdyper angsten for det «misjonske» ved å beskrive en opplevelse av kirken som fordømmende og at kristendommen blir oppfattet som en tenkning som trekker gleden ut av livet. I tillegg kommer opplevelsen av at kristne ser på seg selv som særlig fromme, på en måte som blir opplevd klissete eller falsk.
– Det jeg prøver å gjøre med bøkene mine, er å beskrive et gudsforhold som er slik at hvis det ikke oppstår en lengsel i deg etter å komme til tro, så kan du ikke komme til tro. Mennesker lengter også i dag, men lengselen blir rettet mot andre ting. Prestens oppgave blir å forklare at denne lengselen skal du prøve å rette mot det religiøse. Vi skal ikke si til folk at de bør gå i kirken, men vi kan be dem prøve å gå i kirken og øve seg i det. Søren Kierkegaard prøver å tale til mennesket på en måte som gjør at det selv oppdager det det lengter etter.
Panser
– Hvordan opplever du selv at budskapet ditt blir mottatt?
– Vi lever i en kaotisk tid, preget av mye søken, mye vemod og forvirring. Noen ganger kan man som prest oppleve at det er stor lydhørhet hvis man er i et selskap eller har kirken fylt av mennesker. Andre ganger er det som om mennesket har et panser rundt seg, for vi er jo moderne og opplyste og tror på vitenskapen, og er rasjonelle i alle mulige situasjoner. Mange prester opplever mye større lydhørhet i mindre sammenhenger i dag, i sammenhenger hvor de kan samtale med folk. Mange samtaler er mer fordomsfrie i dag enn for 30 år siden, sier Sørine Gotfredsen.
