Advarer mot ensidig troskamp
Kampen for trosfrihet kan noen ganger gjøre livet mer komplisert for dem man forsøker å hjelpe, advarer forskere.
Advarslene kom i flere av innleggene på tidenes første nasjonale konferanse om tros- og livssynsfrihet i regi av Utenriksdepartementet tidligere denne uken.
Buddhistiske Myanmar ble nevnt som eksempel. Her blir hærens overgrep mot den muslimske rohingya-minoriteten beskrevet som folkemord. De har brent ned landsbyer, voldtatt kvinner og fordrevet tusener av mennesker.
Annonse
– Men denne konflikten handler om mer enn religiøs forfølgelse, sa Ellen Stensrud, forsker ved HL-senteret, Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, i Oslo. Hun viste til at hæren i Myanmar ikke minst ser på rohingyane som en territoriell trussel i et krevende grenseområde.
– Det grunnleggende problemet er likevel at de ikke blir sett på som rettmessige innbyggere.
Rohingyane er verdens største statsløse folkegruppe. De står ikke på listen over de 135 nasjonale gruppene som gir grunnlag for statsborgerskap i Myanmar.
Religionsfrihets- retorikk
Samtidig som Myanmar har gjennomgått politiske reformer, er paradoksalt nok situasjonen for rohingyanene verre.
– Økt ytringsfrihet er blitt brukt til å spre muslimhat, sier Stensrud.
Hun forteller om kampanjer som adopterte religionsfrihets-retorikk og tegnet et bilde av aggressive muslimske menn som representerte en trussel mot sårbare buddhistiske kvinner.
– Hvordan unngår vi at trosfrihetsarbeidet oppfattes som en utenlandsk agenda? spurte hun.
Annonse
– Hvordan unngår vi at religionsfrihet blir del av den anti-islamske politikken? Trolig er et bredt og nøytralt fokus på diskriminering bedre.
Frykter polarisering
Stensrud var ikke den eneste som problematiserte arbeidet for tros- og livssynsfrihet.
Forsker Kari Telle advarte mot at innsats for religionsfrihet fra land med kristent flertall kan bli oppfattet som forsøk på skjult misjonering. Telle forsker på religiøse minoriteter ved Christian Michelsens Institutt (CMI) ved Universitetet i Bergen, et uavhengig institutt for forskning og informasjon innen rettighets- og utviklingsspørsmål.
Hun så for seg at engasjement for religionsfrihet i verste fall kan ramme dem man prøver å hjelpe, fordi man bidrar til polarisering.
– Fokus på religiøse minoriteter kan forsterke religiøse skillelinjer, sa hun og mente det var uheldig hvis Utenriksdepartementets satsing på religionsfrihet fremstår som styrking av gruppers særrettigheter.
Pavens svar
Også generalsekretær Olav Fykse Tveit i Kirkenes Verdensråd har erfart at man risikerer å bli tatt til inntekt for politiske agendaer når man jobber for religionsfrihet.
Annonse
Han fortalte med glimt i øyet om et besøk hos den koptisk-ortodokse paven i Egypt etter en krise i 2011. Paven nektet å gi konkrete svar da en tysk politiker ville vite hva som nå måtte gjøres.
«Det vil Gud vise oss», svarte paven gjentatte ganger.
– Paven visste selvsagt at kristne i Egypt måtte passe seg så de ikke ble del av vestlig politikk i Midtøsten, sa Fykse Tveit.
Han understreket samtidig alvoret i kampen for trosfrihet:
– Dette handler ikke om folks hobbyer. Det handler om det som definerer oss som mennesker.
For å fremme trosfrihet oppfordret han til å skape brede allianser og brukte Syria som eksempel.
– Det går ikke an å frelse de kristne alene i Syria. Bare hvis alle sikres et liv i trygghet er også de kristne trygge, sa han og argumenterte sterkt for at man bør arbeide for likeverdig borgerskap for alle innbyggere, heller enn særrettigheter for enkeltgrupper.
Menneskene på bakken
Annonse
Morten Askeland, generalsekretær i Åpne Dører, dro diskusjonen om mulige fallgruver ned på bakkenivå da han fortalte om organisasjonens arbeid med å støtte konvertitter i Somalia.
– På denne konferansen har vi snakket mye om myndigheter og lovverk, men mindre om behovene til menneskene som er berørt. Når fem prosent av de kristne i Somalia blir drept, må vi spørre hva vi kan gjøre for å hjelpe enkeltpersoner som lider, sa han.
Avgjørende år i Irak
Menneskene på bakken var også Miriam Putticks fokus. Hun er fra Irak og arbeider for Ceasefire Centre for Civilian Rights.
– De neste to årene vil bli avgjørende for minoritetene i Irak, sa hun.
– Fire år etter at IS angrep har mange fra minoritetsgruppene ennå ikke returnert til hjemmene sine. Det skyldes delvis at landsbyene ikke er gjenoppbygd og at de mangler infrastruktur. Men problemene stikker dypere enn som så. De har opplevd at verken regjeringen eller kurderne var i stand til å beskytte dem da de trengte det, og de er slett ikke sikre på at de kan regne med beskyttelse i fremtiden heller.
– Mange føler at de ikke har en plass i Irak lenger. Man må stoppe marginaliseringen og bygge et mer inkluderende samfunn, ellers vil utvandringen fortsette, sa Puttick, som slo fast at religionsfriheten i hjemlandet står svært svakt og at mønstre med religiøst basert forfølgelse går langt tilbake i tid.
