Advarer mot fremmedfrykt
Etter hvert som det kristne hegemoniet blir svekket, blir det tydeligere at den kristne kirke lever i kraft av sin åndelige tyngde, ikke i kraft av sine ytre privilegier.
Alle kulturer preges av det de regner som verdifullt og vakkert. Og alle kulturer preges av det man advarer mot.
Ikke så sjelden kan man få inntrykk av at norske kristne i dag blir profilert vel så mye gjennom det man er imot som gjennom det man er for. Det er behov for å tenke gjennom hva det faktisk vil si å være Jesu disipler i dagens samfunn.
Annonse
Tirsdag og onsdag denne uken har ledere fra det lavkirkelige og frikirkelige Norge vært samlet til årsmøte og den årlige Link-konferansen i regi av Norsk råd for misjon og evangelisering. Norme-paraplyen representerer direkte og indirekte omkring 300.000 medlemmer og drøyt 10.000 ansatte.
Onsdag snakket informasjonsleder Espen Ottosen i Norsk Luthersk Misjonssamband om ikke la frykten for de fremmede bli større enn tilliten til Gud. Ottosens innlegg hadde overskriften «Guds folk og fremmedfrykt».
Tittelen er paradoksal, for rent logisk skulle det ikke være rom for fremmedfrykt blant Guds folk. Men så er vi mennesker, alle sammen, og frykt av både det ene og det andre slaget kan få grobunn blant oss. Akkurat som hos israelsfolket i Det gamle testamente.
Da kan det være nyttig å minne om det som blant andre Martin Luther skal ha sagt, nemlig at vi ikke kan hindre fuglene å fly over hodene våre, men vi kan hindre dem i å bygge rede i håret vårt. Espen Ottosen omtalte det som nærmest umulig å kombinere det å frykte mennesker og samtidig å møte dem med nestekjærlighet.
Jesu ord om å elske sin neste er godt kjent. Likeså hans ord om å elske sine fiender. Ottosen understreket at ethvert menneske er vår neste, og at også muslimer først og fremst er våre medmennesker.
«Det er skummelt hvis det på Facebook ser ut som at kristne er mer opptatt av den politiske debatten enn av at ethvert menneske, også enhver muslim, er et menneske som Gud elsker», sa han. Kallet til å elske den fremmede begynte ikke hos Jesus. Også i Mosebøkene, som mange ikke er like godt kjent i, er denne tenkningen tydelig.
I 2. Mosebok kapittel 22 leser vi: «Du skal ikke undertrykke og ikke gjøre urett mot en innflytter, for dere har selv vært innflyttere i Egypt.» I 3. Mosebok kapittel 19 leser vi:
«Innflytteren som bor hos dere, skal være som en av deres egne landsmenn. Du skal elske ham som deg selv. For dere har selv vært innflyttere i Egypt.» I 5. Mosebok kapittel 3 leser vi: «Dere skal elske innflytterne, for dere var selv innflyttere i Egypt.»
Annonse
Mens jeg satt og skrev denne kommentaren i Storsalen onsdag ettermiddag, kom en av deltakerne bort til meg. Han hadde vært eneste passasjer på flybussen den samme morgenen, og kom i snakk med sjåføren. Han kom fra Syria, hadde bodd i Norge i fire år og snakket ganske godt norsk. Sjåføren fortalte at dette var første gang noen fra Norge hadde spurt ham om hvordan han hadde det. Historien er antakelig ubehagelig talende for de fleste av oss.
Det er naturligvis legitimt og nødvendig å snakke om vanskelige sider ved islamsk kultur og historie. Akkurat som vi også må snakke om vanskelige sider ved kristen kultur og historie. Det må også være legitimt å hevde at islam ikke er det religionen utgir seg for å være.
Men hvilket bilde av Jesus og kristne er det muslimer i Norge blir møtt med? Det er et ransakende spørsmål. I tråd med Espen Ottosens innlegg skulle det være rimelig å spørre om frykten for samfunnsutviklingen har fått større plass enn tilliten til Gud blant mange norske kristne.
Tirsdag innledet Anne Lise Søvde Valle for siste gang årsmøtet i Norsk råd for misjons og evangelisering. Siden hun begynte i 2011, har Valle markert seg som en frimodig og engasjert leder, med et sterkt ønske om å både samle og mobilisere Normes medlemmer til tjeneste i Guds rike, både i kirke og samfunn. Nå hadde hun behov for å oppsummere og å oppmuntre. Hun viste til Romerbrevets 12. kapittel og oppfordret til bønn om hjelp til å oppøve åndelig dømmekraft.
«Det er på vårt skift at Kristen-Norge har blitt mer liberalt enn vi kjente til for bare ti år siden», konstaterte hun. Valle fremhevet budskapet og forsoning, men også budskapet om fortapelse fordi dette gir behov for å søke Guds frelse.
Her ligger noe av det som blir den viktigste utfordringen for Normes nye daglige leder, Hans Aage Gravaas. Men enda mer er dette en utfordring for både Normes medlemmer og landets kristne for øvrig. Hvordan kan man positivt formidle de gode nyhetene om Jesus Kristus i et sekularisert samfunn hvor mange opplever at de klarer seg godt uten Gud? Og hvor mange, både med kristen og muslimsk bakgrunn, har så negative erfaringer med gudstro og troende at de ser det som en befrielse å slippe unna?
Det er ikke lett å svare på disse spørsmålene. Men det er på høy tid at flere stiller dem. Og det ligger en kime til fornyelse i at kristne tvinges til å oppsøke sine åndelige røtter. Etter hvert som det kristne hegemoniet blir svekket, blir det tydeligere at den kristne kirke lever i kraft av sin åndelige tyngde, ikke i kraft av sine ytre privilegier.
Det er evangeliet om Jesus Kristus som har kraft til å forvandle enkeltmennesker og samfunn, ikke ullent snakk om «kristne verdier» eller norsk kultur. Det beste som kunne skje som følge av sekulariseringen, er at landets kristne blir presset nærmere Jesus Kristus, nærmere det kristne fellesskapet og nærmere de kvalitetene som gjorde at de første disiplene ble kalt «kristne». Da har fremmedfrykt ingen plass. Heller ikke når den fremmede er muslim.
