Advarer Norge mot å følge eksempelet fra Nederland

– Det begynner med enkeltsaker. Så har man sakte, men sikkert, beveget seg i retning av aksept av dødshjelp fordi man har medlidenhet med personens lidelse, sier Randi Dorthea Espegren Masvie.

Sammen med ektemannen Andreas Espegren Masvie har hun skrevet boken «Jeg vil dø».

Den tar for seg hvordan eutanasi og assistert selvmord praktiseres i Nederland og viser ifølge forfatterne hvordan det kan bli i Norge dersom vi følger Nederlands eksempel.

Utfordret eget syn

Idéen til boken fikk Randi Masvie etter et seminar med Skaperkraft-leder Filip Rygg. Han snakket om hvilke lovendringer som kunne komme til Norge om noen år og trakk frem aktiv dødshjelp som et eksempel.

Andreas Masvie forteller at bokprosjektet handler om å utfordre egne tanker rundt aktiv dødshjelp. At de begge hadde en negativ grunninnstilling til eutanasi, men var åpne for at dette bildet kunne være med nyansert.

– Kan det være noe godt i liberalisering, eller er det ikke det? Det ønsket vi å finne ut, sier han.

Reiste til Nederland

Randi reiste flere turer ned til Nederland for å skape seg et bilde av hvordan aktiv dødshjelp preger samfunnet der.

– Tanken i starten var å være med og følge folk på veien til døden, men så innså jeg at jeg ikke kan vite hvilken påvirkning jeg kan ha på valget om å dø ved å være tilstede.

Hun endret derfor planen og tok i stedet kontakt med dem som hadde vært tett på den avdøde for å få gjenfortalt historiene deres.

– Det gir et annet blikk på debatten når det blir så nært. Du får både høre de som er positive og tenker at dette er riktig og bra, men også de som er skeptiske til konsekvensene av liberaliseringen.

Hun trekker frem et eksempel fra boka der en pårørende presser på for at sin far skal få dødshjelp, selv om faren hadde god helse.

– Forakt for svakhet

Det nederlandske parlamentet vedtok i 2002 loven om dødshjelp. Etter dette har loven blitt tolket mer og mer liberalt. Andreas Masvie forklarer hva han mener er grunnen til den vedvarende liberaliseringen.

– Det ene er aktivister som har autonomi som ideal, forteller han.

Han mener mange konkluderer med at dersom man skal kunne leve et fritt og selvstendig liv, må man også kunne velge når man selv kan dø.

– Men dette gjelder ikke folk flest. Folk flest preges av kulturen de er i. De hører fortelling om folk som lider og ønsker å dø, og tenker at vi må tilpasse oss dem, sier han.

– Kulturen dyrker autonomi og forakter den type svakhet som kommer med redusert autonomi. Det er en kultur som forakter svakhet.

Andreas Masvie mener ikke folket forakter de svake, men forakter tanken på å bli sengeliggende og bli låst til andre.

– Man vil hjelpe andre frigjøre seg fra denne svakheten ved å gi dem mulighet til dødshjelp.

Tok loven i egne hender

Boken beskriver hvordan flere rettssaker var med å liberalisere aktiv dødshjelp i Nederland, før det ble vedtatt noen lov om det.

I 1981 hjalp dødshjelpaktiviststen Corry Wertheim en 67 år gammel kvinne til å dø. Hun fikk ett års betinget fengsel. Tre år senere hjalp en nederlandsk lege en 95 år gammel kvinne å dø. Hun var sengeliggende, men mentalt oppegående. Legen slapp straff.

– Det var en del enkelttilfeller i starten, med såkalte medlidenhetsdrap. Leger ble straffeforfulgt for å gi dødshjelp, men over tid har det utviklet seg en aksept i folket, blant politikere og fagfolk, for at det skal være lov å gi dødshjelp, sier Randi.

Advarsel til Norge

I Norge er Frp det eneste partiet som i sitt prinsipprogram har åpnet for aktiv dødshjelp. Unge Venstre er også for, men har foreløpig ikke lykkes med å overtale moderpartiet. Til helgen holder Høyre landsmøte der aktiv dødshjelp er en av sakene som skal diskuteres.

– Kan boken leses som en advarsel til norske politikere?

– Definitivt. Liberalisering er i seg selv negativt i den forstand at det er umulig å utforme en god dødshjelpslov, sier Andreas.

– Debatten fokuserer ofte på noen enkeltsaker her og der fremfor å se på det hele bildet. De store, kulturelle endringene skjer over tid. Det er disse endringene vi prøver å advare mot.