– Afrikanerne kan lære oss et språk som fungerer utenfor kirkerommet

Søndag 6. november, samme dag Dagen publiserte dette intervjuet med Tomm Kristiansen,døde den tidligere journalisten og forfatteren.

––––––

Det er nå flere afrikanske misjonærer i den vestlige verden enn det er hvite misjonærer i Afrika.

Det skriver den tidligere NRK-journalisten Tomm Kristiansen i sin nye bok «Afrika på 200 sider». Tittelen beskriver det som i utgangspunktet er en umulig oppgave.

I en samtale med Dagen sier Kristiansen at norske kristne og kirkesamfunn har mye å lære av sine kristne brødre og søstre i Afrika.

– De kan legge fra seg høytideligheten. De kan falle for fristelsen til en frekk bemerkning. De kan være litt mindre opptatt av enkeltmenneskets moral og litt mer opptatt av gi dem trygghet i sin tro og sitt liv, svarer Kristiansen og legger til:

– Det interessante er at vi kommer fra et Norge der kristendommen er i en boble, i kirker og på bedehus. Vi har ikke et språk som fungerer utenfor kirkerommet.

– Men på 70-tallet kom erkebiskop Desmond Tutu og andre afrikanske teologer og ga oss et nytt språk, og snakket om Gud på fortauet.

Politisk kirke?

Han påpeker at mange av disse impulsene har seget inn noen steder etter at afrikanske frigjørings-teologer besøkte Vesten.

– Vi har jo gående en diskusjon her i landet med kritikk av kirken som er blitt for politisk. Her har idealet vært de sørafrikanske kirkene som har vært veldig på ballen og sterkt inne i en politisk kamp.

– Men jeg har lært av erkebiskop Desmond Tutu at alt dette kommer sammen med en dyp åndelig konsentrasjon. Tutu mediterte og ba en time hver dag. Han gikk også til nattverd hver dag, riktignok med seg selv som prest.

Trosbegeistring og meditasjon

Kristiansen forteller at i dyp meditasjon og konsentrasjon at man får øye på Jesu sørgmodige øyne og skjønner hva jeg skal gjøre i livet.

– Og så har Tutu levert en trosbegeistring samtidig med at han leverte et kompass i en politisk verden. Han har sett hva evangeliet kan gjøre i det politiske landskapet. Han unngikk å bli politiker. Han ville aldri ment noe om oljeboring eller progressiv beskatning.

– Men han fant ordene på hvordan evangeliet skulle uttrykkes i verden. Dette lever nå videre etter at han er død, understreker forfatteren.

Afrikansk kristendom

I boka skriver Tomm Kristiansen at afrikanerne har skapt sin egen form for kristendom. Men hvordan ser den ut?

Han forklarer at da evangeliet og misjonen kom til Afrika, var målet å gjøre alle til norske pietister. Men misjonærene brakte også med seg skolene. Da begynte menighetens aktive å utdanne seg og prestene blir svarte.

Russell (31) og Bethany (32) flyttet fra USA til Norge for å evangelisere

– De lever i samfunn med sterke høvdinger og undertrykkende regimer. De lærer etter hvert å se den hvite manns måte lese Bibelen på, og de finner noe helt annet enn koloniherrene. De hvite går for å være kristne, men de herjer med folk, de holder slaver, og volder ulykker for de svarte, forteller Kristiansen og fortsetter:

– Så leser de saligprisningene og bergprekenen. Der står det at Jesus løfter opp de fattige og står på deres side. Er det mulig at denne Jesus står på vår side? Vi trodde at han var den hvite manns Gud.

– Der gror det fram, sakte, men sikkert, en ny teologi. De er ikke så opptatt av en Gud som står og truer, men en Gud som trøster, en Gud som er iblant oss. Slik Jesus var blant disiplene er Gud iblant oss, og han har valgt en side. Og det er jo et veldig annet gudsbilde enn de hadde, påpeker forfatteren.

Ut av mørket

– Er påstanden om misjonærenes kulturimperialisme egentlig bare en myte?

– Jeg har lest hele historien om kulturimperialismen, som ingen fordømmer sterkere enn de teologiske fakultetene i Norge. Jeg har lest om de som enfoldig skulle berge hedningene fra sitt mørke. Det er jo ingen særlig elegant språkføring.

– Men så slår det meg: Hva dreier det seg egentlig om? Det dreier seg om barnedrap, grov kvinnemishandling, undertrykkelse og djeveldyrkelse, om forferdelige ting som de kjempet mot.

– Hadde dette skjedd 100 år senere, hadde vi hatt et annet ord enn hedningenes mørke. Da hadde vi kalt det kamp for menneskerettigheter: Misjonærene kom og sa at dere må vende om, dere må få et nytt verdisyn, dere må forandre det dere tror på. Dere må ha Jesus og bli frelst, svarer Tomm Kristiansen.

Presidenter

Han viser til dagens praksis: I dag reiser man til afrikanske presidenter og sier at dersom ikke kvinnene får bedre vilkår, barna blir bedre behandlet, de homofile får sine rettigheter, så stopper bistanden.

– Vi sier ikke at «dere må vende om». Nei, men vi sier at de må komme opp med andre verdier enn dette. Det som i 100 år var fy på lanken og kulturimperialisme, det er det vi gjør nå, med stor begeistring, understreker den tidligere korrespondenten.

Han sier at det har vært artig å oppdage at misjonærene tok et oppgjør med kolonimaktene. De så at herrefolket fra Paris og London var nedlatende, arrogante og hadde ingen respekt for afrikanerne.

Forskjellen var, da som nå, at misjonærene levde på bygda, de snakket språket, levde blant folk, og skjønte hva de sa og hva de mente. De hadde satt seg inn i skikkene. De nektet afrikanerne å danse fordi det var en dans til fremmede guder. De nektet dem å spille trommer fordi de skulle påkalle onde krefter.

Dans til Herrens ære?

– Etter hvert snur dette, ikke minst fordi afrikanerne selv blir prester. Kanskje danserne i gudstjenesten kunne danse til Herrens ære, at trommeslagerne kunne slå slik de slo på pauker i Det gamle testamente?

– Så endrer teologien seg. Europa blir borte og så er det Afrika som vinner, forteller Kristiansen og utdyper:

– Går du på en gudstjeneste i Afrika i dag, så opplever du at de ikke trenger orgel. Den firstemte bluesen duver gjennom kirkerommet med festkledde kvinner som danser og synger og klasker hånden i Bibelen for å holde takten. Da er den norske gudstjenesten ganske langt unna, men det gir en opplevelse av at Gud er ganske nær.

Afrikas sjel

Det var Kagge Forlag som spurte Tomm Kristiansen om han kunne skrive en bok om Afrika på 200 sider.

– Jeg tenkte at å beskrive 54 land og hundrevis av kriger på så få sider ville bli en umulighet. Men så tenkte jeg meg om: Skal jeg prøve å finne sjelen til Afrika, skrive på tvers av historien og finne mitt eget grep?

– Jeg spurte meg selv: Hvordan henger Afrika sammen og hva er det som deler Afrika?

– Jeg husket tilbake til det Afrika jeg møtte på min første dag som korrespondent i 1990. Kartet stemte ikke med terrenget: Det var ingen sultne barn. De løp dansende til skolen etter å ha spist frokost.

– Jeg traff journalister med bedre utdanning enn meg selv. Jeg møtte folk som hadde samme mobil som jeg hadde. Jeg traff mennesker med mye bedre humør enn jeg selv noen gang hadde hatt, forteller Kristiansen.

Han begynte med begynnelsen, med det som skapte Afrika og fokuserte på kontinents glemte historie: Kusj-riket, Nubia, Aksum og Timbuktu, Great Zimbabwe og Benin-riket. Det lå i Nigeria med ufattelige rikdommer som i dag i stor grad befinner seg på British Museum i London.

– Det bildet av et Afrika som går til grunne var altså så feil, slår forfatteren fast.