«Alawittene til graven, kristne til Libanon»

Mye tyder på at krigen i Syria går mot slutten. IS er i stor grad bekjempet. Mandag varslet Putin delvis tilbaketrekking av de russiske styrkene. Dette skjer mens den åttende runden med FN-støttede fredsforhandlinger pågår i Genéve.

I forrige uke sendte også president Bashar al-Assad en delegasjon til forhandlingene. La oss håpe at de kan komme frem til konstruktive løsninger som både regjeringen og opposisjonen kan støtte. Krigen i Syria har snart vart i syv år. Det er nok nå.

Selv om krigshandlingene skulle stilne, er situasjonen likevel svært alvorlig. Deler av landet ligger i ruiner. Bygninger og infrastruktur er ødelagt. Krigen har kostet minst 340.000 mennesker livet, og den har påført befolkningen enorme lidelser.

6,3 millioner er flyktninger i eget land. Over 5 millioner lever som flyktninger i andre land. De siste ukene har det kommet flere meldinger om kritisk matmangel.

UNICEF advarer om sult og underernæring for barn i den beleirede forstaden Øst-Ghouta utenfor Damaskus, et område som har vært beleiret av syriske regjeringsstyrker i fire år.

Også fra andre deler av landet meldes det om matmangel. Mange syrere har lite å sette på bordet når de nå går inn i en ny krigsvinter i kalde, ødelagte hus.

Det som også kommer frem, er hvor vanskelig det har vært for kristne å leve i de opprørskontrollerte delene av Syria. At det var ulevelig i områder kontrollert av ekstreme grupper som IS og Fatah al-Sham (tidligere Nusrafronten), er velkjent.

Men det gjør inntrykk når to velinformerte kilder helt uavhengig av hverandre sier at det knapt finnes kristne igjen i noen opprørskontrollerte deler av landet.

Dette kom frem både i et intervju sist uke med en gresk-katolsk nonne som leder et omfattende hjelpearbeid inne i Syria, og det blir hevdet av Wael Aleji, en av lederne for Syrian Christians for Peace, i dagens avis.

Sistnevnte omtaler opprørerne som en «dysfunksjonell størrelse, tungt dominert av politisk islam». Den raske islamiseringen av opprøret var en stor skuffelse for kristne som støttet kampen for demokrati. Mange opplever at de i dag står overfor et valg mellom «pest eller kolera», mellom det som er ille og det som er enda verre.

I går kunne vi dessuten fortelle historien til en syrisk flyktning fra byen Qusayr som ligger på grensen til Libanon. Dette er et av stedene der opprørerne drev direkte etnisk rensking av kristne i 2012. Det samme skjedde blant annet i Homs.

«Alawittene til graven, kristne til Libanon», ble det ropt fra minaretene. Også dette er eksempler på at opprøret ikke hadde rom for kristne.

Fordrivingen av kristne skjedde likevel ikke bare i krigens første år. En rekke kilder beskylder kurderne i de nordlige delene av Syria for nærmest å drive etnisk rensing.

Et annet eksempel er Qaryatain, der byens sunnimuslimske innbyggere på nytt sverget troskap til IS i oktober i år og tok kristne som gisler.

Det vil ta lang tid å gjenoppbygge Syria. Det vil ta lang tid å reparere infrastruktur, å få skolene i gang igjen og hjelpe flyktningene til å gjenoppta livet sitt. Men det vil ta enda lenger til å gjenoppbygge tillit. Både regjeringshæren og opprørsgruppene har gjort seg skyldig i voldsomme overgrep.

I dag er det likevel kun de regjeringskontrollerte områdene som er noenlunde trygge for kristne. Skal kristne og andre minoriteter oppleve at de har en fremtid i Syria, må partene som nå sitter ved forhandlingsbordet i Genéve erkjenne de overgrepene som er gjort mot minoritetene og etablere mekanismer som sikrer at det ikke skjer igjen.