- Alle typer familier har alle typer problemer
Pinsepastor Einar Nymoen tror det har stor betydning at åndelige ledere snakker sant om livet og trer ned fra pidestallen.
I 2008 ga han ut boken «Et oppreist liv» der han forteller om troen som møtte veggen. Da Nymoen ble sykemeldt fem år tidligere, hadde han vært pastor i ca 30 år. Han hadde håp om å komme tilbake etter en tid, men så skjedde det ting som følelsesmessig spente beina under ham og som førte til at han mistet livsmot og fremtidstro. I boken forteller han om den tøffe prosessen og fikk overveldende respons.
Nymoen, som er pastor i Salemkirken i Sandefjord, tror det er av særskilt betydning når åndelige ledere snakker sant om livet og plasserer seg blant vanlige folk. Når de viser at et pastorliv er likt andres på godt og vondt.
Annonse
- Ikke minst gjelder det personer som Åge Åleskjær, som kommer fra et karismatisk miljø der troen på det seirende livet forkynnes sterkt. Det er ingen motsetning mellom å ha tro på miraklenes Gud, og samtidig oppleve stormer i eget liv, understreker han.
- Familien har valgt å være åpen om et vanskelig tema. Hva tenker du om det?
- En skulle kanskje tro og forvente at tabuet rundt psykisk helse var borte, men det er vel ennå noen igjen. Populært sagt er det ikke tabu å brekke en fot, men et «beinbrudd» i tankene er mer vanskelig å få tak i. Det er mindre synlig og mystisk, sier han, og legger til at han er overbevist om at boken vil bety mye for mange.
- Vi snakker her om en sterkt profilert kristen familie. Kan årsaken til alle problemene ligge der?
- Nei, det er en håpløs problemstilling. Det er lett å lage en statistikk ut fra det man ser, men det er mye i livet man ikke ser. Når alle de andre, som vi ikke ser, tas med i statistikken, vil det jevne seg ut. Alle typer familier har alle typer problemer, konkluderer han. Nymoen mener at familien skal ha respekt for sitt valg om å være åpen. Han valgte selv åpenhet, og fordi han gjorde det, møtte han utallige mennesker som aldri ville våge å stå frem.
- Ingen er forpliktet til å fortelle om de vanskelige tingene, men i sjelesorgens rom er det heldigvis plass for det.
Selv fikk han god hjelp under et opphold på Modum Bad. Der fikk han på plass et fundament for sitt eget liv.
- Da jeg kom tilbake i 2005 etter å ha vært sykemeldt, hadde jeg definert meg selv som ferdig med pastortjenesten. Jeg trodde ikke jeg hadde noen fremtid, og var engstelig. Men jeg valgte å begynne, for jeg hadde egentlig ikke noe annet å gå til. Der har jeg nå vært i ti år, og jeg har ikke vært borte en dag, takket være Guds kraft og hjelp i samarbeid med menneskelige krefter som ikke er ubetydelig.
Annonse
Marit Landrø, tidligere sykehusprest og sjelesørger, blir litt betenkt når hun hører om boken til familien Åleskjær.
- Å bli utsatt for offentligheten kan være en belastning. Særlig gjelder det mennesker som har slitt psykisk. Samtidig vet vi at folk som har ryggrad til å bære det, kan vokse på det. Hun tror det kan være god terapi å skrive, men at det ikke er alt som skal utgis.
- Der trenger man veiledning til å sortere, mener hun.
På generelt grunnlag presiserer Landrø at det er stor forskjell på det offentlige rom og på sjelesorgrommet. Videre tror hun at kristne er utsatt på lik linje med andre. Hun er ikke bekymret for at familien Åleskjær utleverer kristeligheten. Det mener hun kan være nødvendig, for vi må ikke tåkelegge at kristne kan rammes på linje med hvem som helst andre.
- Nettopp fordi de er profilert, kan deres historie bli til større hjelp for andre. Men det kan også slå negativt ut. Jeg har møtt mennesker som i ettertid har angret på at de gikk så bredt ut med sin historie; det ble ugreit å gå videre for en eller flere av de omtalte. Her vil jeg tro at familien Åleskjær har sørget for god og klok veiledning og slik sikret at tålegrensen ikke har blitt overskredet.
DAGEN
