– Allerede merkelig normalt
Gunn Elin Våge opplever at hverdagen kom kjapt tilbake til Paris og hennes studiehverdag. Men litt erfaring fra Israel kommer godt med.
– Vi hadde en minnemarkering i parken ved universitetet på mandag. Bortsett fra det var det i stor grad en vanlig dag. Lørdag var mye stengt her i byen. Samtidig er det stor forskjell. De som har hatt nærkontakt med terroren eller har hatt venner og bekjente som har hatt det, er mer preget enn oss andre, sier Våge.
PODCAST: Radikalisering og sameksistens
Annonse
En ting har endret seg.
– Nå sjekker de sekkene våre før vi kommer inn på universitetet. Men jeg tok noen kurs ved universitetet i Jerusalem, så det er ikke noe nytt for meg, smiler hun.
Langt unna
Hun er fersk i Frankrike. Siden september har hun gått på språkkurs. Målet er arbeid i Luxemburg i regi av den internasjonale lagsbevegelsen. Hun bor et stykke utenfor sentrum av Paris og merket ikke mye til terroren. Hun fulgte med på norske nyheter. På universitetet går hun i klasse med internasjonale elever.
– Vi som er gjester her opplever dette mindre som et angrep på oss. Det er ikke mindre farlig av den grunn, men det blir mer personlig for franskmennene. Samtidig tenker jeg jo mer på det her enn jeg ville gjort hjemme.
Hennes venner i bofellesskapet var klare på at her måtte man bare komme seg ut og ta byen, restaurantene og kafeene tilbake. Livet skal gå videre, og slike angrep er det vanskelig å beskytte seg mot.
– Vi kan ikke bli hjemme, var den klare meldingen fra mine venner. Da har terroristene vunnet.
Flyangrep
Annonse
Selv er hun sjelden i den delen av sentrum som ble rammet. Lagsbevegelsen i Paris er ikke stor, men samler rundt 40 på fredagsmøtene. Studentene kommer fra ulike studiesteder i hovedstaden. Debattkvelder og lavterskeltilbud er populært. Samtidig merker Våge stor forskjell på Norge og Frankrike. Andelen kristne i Norge er lett å ta for gitt.
– Er folk redde?
– Noen er mer redde for angrep enn andre. Når Frankrike øker bombingen i Syria, en av årsakene som terroristene oppgir for sine handlinger, øker redselen for ny terror. Risikoen for angrep kan ikke fjernes helt, selv om myndighetene gjør det de kan for å beskytte oss. Det skjønner folk.
– Tror du det blir mer fremmedfrykt etter dette?
– Det kan skje. Men også en generell frykt.
Våge opplever ikke å være i fare. Ei heller er hun redd for å gå ut. Men hun kjenner behovet for å komme sammen med andre kristne og be for Frankrike og folket i landet.
– På neste møte blir det nok mye bønn for Paris. For de som er rammet, for visdom til politikerne og for fred i Syria.
– Min bønn er at frykten ikke tar overhånd og at ikke hjelpeløsheten vi så lett kan kjenne på fører til apati. At vi står sammen i bønn til Gud som har all makt og som til og med kan forandre terroristers liv, sier hun.
