Ånden blåser dit den vil. Men henger misjonærene med?

Antropolog og misjonær Asle Jøssang har et viktig budskap å gi misjonsfolket i sommer. Da gir han ut boken «Asante», der han hevder noe som har blitt stadig viktigere for ham de senere årene:

I sitt gode arbeid med å gi evangeliet til hedningene, har misjonærer kommet i skade for å blande kortene.

– Misjonærer, meg selv inkludert, kan ikke noe annet enn å ta tak i det som er naturlig, tillært og normalisert. Vi gjør det til budskapet vi har å komme med. Når jeg ser tilbake ser jeg at vi av og til blandet kortene, sier han.

– Evangeliet ble ensbetydende med vår egen kultur, sier Jøssang som gir ut boken under generalforsamlingen for Misjonssambandet.

Pinseeksplosjonen

Denne helgen feirer den kristne kirke pinse. For Jøssang, som har levd hele sitt liv i spennet mellom antropologi og misjon, er fortellingen om pinsedag spesiell.

Det som skjedde denne dagen for ganske snart 2.000 år siden var selvsagt starten på misjonsoppdraget og kirkens fødselsdag. Men det var også startskuddet for en grenseoverskridende kulturell revolusjon som etter hvert skulle prege hele kloden.

Noen ganger har evangeliet og Den hellige ånd kanskje vært mer grenseoverskridende og revolusjonær enn de kristne budbærerne hadde forutsett.

Ikke en del av fortellingen

Da misjonærsønnen Asle Jøssang gikk i sjette eller syvende klasse, fikk han høre den norske sosialantropologen og psykologen Jan Brøgger. Brøgger var i Addis Abeba for å gjøre feltarbeid, og den unge Jøssang satt som fjetret og lyttet til undervisningen.

Fra før kjenner han de innfødtes kultur som noe mørkt og vilt. Men nå stod Brøgger der og fortalte om lokale slektstavler, politiske systemer og hvordan den lokale økonomien fungerte.

– Tenk, hedningene hadde systemer. Jeg trodde at de levde i et kaotisk mørke.

Han tviler ikke på at misjonærene kjente til den lokale, etiopiske kulturen. Men den var ikke en del av fortellingen. Den handlet om lys og mørke. Derfor ble det så formende å høre Brøgger snakke om hedningene på denne måten.

Regnvann og jordsmonn

Siden den gang har Jøssang nettopp brukt mye tid på å utforske sammenhengen mellom misjon og lokal kultur. Det har blitt et sentralt aspekt ved hans misjonsarbeid, hans akademiske arbeid og til og med hans private hobby, som er foto.

– Det finnes et ordtak i Tanzania som sier at når regnvannet treffer bakken tar det farge fra jordsmonnet, siterer han, og forklarer:

– Vi vil gjerne sette farge på jordsmonnet selv. Men som misjonær skjønner man fort at Den hellige ånd tar over. Det er også redningen, ellers hadde det hele blitt innkrøket i seg selv.

– Det er vel også noe skummelt ved det?

– Ja. Vi blir kulturavhengige.

Det kan kanskje være skummelt, men Jøssangs poeng er at det er ingen vei utenom. En kan være så blind en bare vil for den lokale kulturen, den vil prege uansett.

Fremsnakker kultur

Han har studert antropologi ved Universitetet i Oslo. Studiet av mennesket og kultur er fullstendig sekulært, men han har blitt fascinert av det guddommelige ved menneskets evne til å skape kultur. Det budskapet har blitt stadig viktigere for ham.

– Jeg har begynt å fremsnakke kultur både antropologisk og teologisk. Vi må lære oss å samarbeide med kulturen rett og slett fordi det er gudegitte ordninger.

Han kaller ikke alle kulturelle uttrykk for guddommelige. Men han mener at de er et uttrykk for noe sentralt ved mennesket, som jo er skapt i Guds bilde til tross for sin falne natur.

– Spenningen kommer vi ikke utenom. Men jeg vil samarbeide med det kulturelle i motsetning til å motarbeide det, sier Jøssang, som i dag er tilknyttet NLA Høgskolen og Fjellhaug internasjonale høgskole.

Guddommelig hensikt

Folk vil alltid være folk, kultur vil alltid finnes. Når evangeliet treffer det lokale jordsmonnet, må man tillate at det tar form og farge derfra, forteller Jøssang.

Han viser til at fortellingen om Babels tårn finnes blant lesetekstene for pinsedag. Der sprer Gud mennesket ut over kloden for å unngå at maktambisjonene får for uheldige konsekvenser.

– Vi er ett i Kristus, men det betyr ikke at vi skal være ett organisatorisk. Kanskje er det rett og slett en guddommelig hensikt at det skal være slik. Når evangeliet spres i ulike kulturer og systemer, så har det en slags kontrollgivende funksjon, tror han.

Gjennom linsen

Jøssang har alltid likt å ta bilder, og på nettstedet aslejossang.com vedlikeholder han et arkiv med bilder fra Øst-Afrika. Også denne delen av livet har blitt påvirket av hans tenkning om antropologi og misjon.

– Når misjonærer tar bilder, hva tar de bilder av og hvorfor? Hva tar de ikke bilder av?

Slike spørsmål møtte han hos Marianne Gullestad, som var antropologi-professor ved Universitetet i Tromsø og skrev boken «Misjonsbilder».

– Hun pekte på at misjonæreres bilder har en litt stakkarsliggjørende funksjon som skulle røre ved de ømme hjerter. Hun kalte det misjonspropaganda da, sier Jøssang.

Gullestad har beveget ham til å bruke foto til å skape undring, respekt og det han kaller en mer «symmetrisk type foto». Bildene bruker han gjerne i undervisningen for å få frem nettopp dette anliggendet.

Og det handler for Jøssang om noe av det samme som han nå utfordrer misjonen på.

– Å representere «Den Andre» med verdighet, respekt og undring. Det er viktige målsettinger for meg, sier Asle Jøssang.