– Angikk i liten grad frikirkene
Calmeyergatemøtet var et oppgjør som gjaldt Den norske kirke.
– Det angikk i liten grad frikirkene, sier rektor Ingunn F. Breistein ved Ansgar Høyskole i Kristiansand. Hun er professor i kirkehistorie og har særlig jobbet med frikirkenes historie.
– De hadde i liten grad kontakt eller samarbeid med prester i statskirken da calmeyergatemøtet ble arrangert i 1920, sier Breistein.
Annonse
Hun påpeker at ikke-lutheranere hadde lav status og var avskåret fra en del muligheter. Blant annet kunne de ikke undervise i kristendom i den offentlige skolen. De kunne heller ikke få studieplass på sykepleieskoler som var drevet av lutherske organisasjoner.
– De lutherske organisasjonslederne ønsket heller ikke samarbeid med de såkalte dissentere, sier Breistein.
«Låner» strategi
Signalene fra møtet fikk dermed få direkte konsekvenser i det frikirkelige landskapet historisk.
– Men i dag velger flere frikirker en «Calmeyergate-strategi» i spørsmål om likekjønnet ekteskap. Dette er interessant fordi frikirkene jo ikke er en del av Den norske kirke slik de lavkirkelige lutheranere er, sier Breistein.
Breistein synes ikke en slik løsning er opplagt fordi man økumenisk samarbeid tar utgangspunkt i at det er samarbeid mellom kirker som er uenige om sentrale spørsmål.
– Samtidig kan dette sees som en videreføring av frikirkelig allianseøkumenikk der man samarbeider med kristne man er enig med, og ikke i like stor grad vektlegger kirkeøkumenikk. Den ligger mer på personnivå og dreier seg om en bekjennelse til evangeliet og en betoning av at Bibelens ord skal ha betydning for hvordan vi skal leve, sier hun.
Ser nye allianser
Annonse
Generelt synes hun det er interessant å merke seg at det oppstår nye allianser mellom kirkesamfunn som sto hverandre fjernt, blant annet i spørsmål om samliv og vern om ufødt liv.
– Man finner hverandre fordi man ser en større felles trussel i sekulariseringen, sier hun.
Her tror hun frikirkelige, lavkirkelige og katolikker kan finne hverandre fordi de er vant til å være en minoritet som må stå opp for det de tror på. Samtidig mener hun det er grunn til å tenke over hvordan det oppfattes når man som følge av teologisk uenighet ikke ønsker samarbeid på tvers av kirkesamfunn.
– Det er krevende, men viktig å møte mennesker man er uenig med, på en respektfull måte.
– Men noen vil si at det her står om så viktige ting at man vil gå på kompromiss med egen overbevisning hvis det ikke får konsekvenser?
– Jeg har veldig stor respekt for at mennesker tar konsekvensene av et engasjement som handler om deres grunnleggende kristne overbevisning. Dette bør allikevel gjøres på en slik måte at man ikke blander sammen sak og person, sier hun.
