Ann Kristin slet seg ut på «å være lydig»
Hjelpekilden har fått mange henvendelser fra Bergen i senere tid. De aller fleste dreier seg om Kristent Fellesskap.
Hjelpekilden Norge er en frivillig organisasjon som yter hjelp og støtte til mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser. Daglig leder, Hilde Langvann, opplever at det har vært påfallende mange henvendelser fra folk som har brutt ut av Kristent Fellesskap i Bergen, en karismatisk menighet med et sterkt fokus på å bygge fellesskap.
I oktober starter Hjelpekilden opp en samtalegruppe i Bergen. Blant de påmeldte har de aller fleste bakgrunn nettopp fra denne menigheten.
– Det er spesielt, for i tilsvarende grupper andre steder i landet pleier deltakerne å komme fra svært ulike sammenhenger, sier Langvann.
Inn i varmen
Da Ann Kristin Bondevik kom til Bergen for rundt 30 år siden, begynte hun i Kristent Fellesskap. Hun ble raskt tatt inn i varmen og flyttet også inn hos noen i menigheten i starten.
– Fellesskapet virket varmt og inkluderende, men det uroet meg at menigheten ble mer og mer opptatt av hva jeg brukte tiden på, hvem jeg hadde kontakt med, hvor mye tid jeg brukte på lekser og om dette sto i veien for bønnesamlinger, husgrupper og menighetsmøter. Jeg opplevde raskt at min overgivelse til Gud ble vurdert ut fra hvordan jeg brukte tiden min, og at valgene mine skulle bevise om jeg hadde forstått hva Gud holdt på med.
– Uroen herjet vilt inni meg
Hun ble i menigheten i mange år, og ett av de temaene som gikk igjen var dette med lydighet.
– Etter hvert greide jeg ikke å skjelne mellom hva som var mine følelser og hva som var pålagt meg. Jeg holdt et ekstremt høyt tempo, klarte ikke å være alene med meg selv. Uroen herjet vilt inni meg, noe som igjen førte til flere lydighetshandlinger i lengselen etter å få fred. Og fred kunne jeg bare få hvis Gud/lederne ble fornøyd. Dette resulterte i angst og samlivsproblemer, men takket være en tålmodig ektemann klarte jeg etter hvert å bryte de usunne båndene som holdt meg fast til det som for meg ble helsefarlig, sier Bondevik.
I dag driver hun en støtte- og veiledningstjeneste for avhoppere, men også for mennesker som ønsker en sunnere tilnærming til ledelse og lære i menigheten de er en del av.
Autoritær ledelse
Siden sommeren har rundt ti tidligere menighetsmedlemmer tatt kontakt med Hjelpekilden.
– For oss er det ganske mange. Totalt pleier antall henvendelser å ligge på rundt 30 i måneden, fordelt på en rekke trossamfunn, opplyser Langvann.
– Hva dreier disse henvendelsene seg om?
– Jeg opplever at det er tre ting som går igjen; en veldig autoritær ledelse, en sterk negativ kontroll og praktisering av en form for utstøtelse av folk som ikke ønsker å være medlem lenger, eller som er kritisk til læren. Folk som har gått der i mange år opplever at de mister alt av nettverk. Naboer slutter å hilse på dem, blant annet. Det oppstår en slags krisesituasjon når man mister tro og nettverk samtidig, sier Langvann.
– Full lydighet
– Kan du utdype hva du mener med autoritær ledelse?
– Det handler blant annet om en slags lederdyrking og en elitekultur. Det kreves full lydighet til ledelsen, og der er ulike teknikker for å holde på medlemmer gjennom sosial kontroll, blant annet gjennom bruk av profetier.
Latterliggjort fra talerstolen
Etter at dokumentaren «Frelst» ble vist på VGTV i fjor vår, var det mange kristne ledere som gransket seg selv for å finne ut om deres måte å lede på hadde usunne trekk. Også i Kristent Fellesskap har debatten om «brente barn» blitt tatt opp, men i henvendelsene til Hjelpekilden går det fram at tematikken har blitt latterliggjort fra talerstolen.
– Hvor er nestekjærligheten når man latterliggjør de som har det vanskelig? spør Langvann.
Ikke bare negativt
Hun understreker at det ikke utelukkende er negative ting som sies om menigheten. Mange forteller at de har hatt en fin tid i miljøet men at de har reagert på det de oppfatter som en autoritær undervisningsstil. De reagerer på en «kvelende kontroll» fra ledere, men også fra andre som går i menigheten.
– Hva er ditt inntrykk av menigheten etter å ha hørt de ulike fortellingene derfra?
– Jeg tenker at det er på høy tid å ta et oppgjør med ukultur i miljøet og se nærmere på hva som kan være sunt og usunt, og på hva man kan endre. Det bør tas et indre oppgjør med utøvelse av kontroll. Mange trossamfunn har hatt disse utfordringene. Man ønsker jo ikke noen vondt, men når man går for langt i å gjøre det gode, kan det gå på bekostning av menneskers fundamentale rettigheter.
Ulike erfaringer
Langvann sier det er klassisk at erfaringene er ulike. Noen kan ha det helt fint i en menighet som Kristent Fellesskap, mens andre opplever det vanskelig.
– Det kan resultere i at man anklager de som sliter: «Hva har du gjort feil?» Veldig sjelden hører jeg ledere i menigheter si: «Hva har vi gjort feil, og hva kan vi gjøre annerledes?»
«Kritisere sine venner»
Dagen har vært i kontakt med flere som har gått ut av menigheten Kristent Fellesskap, men ingen av dem ønsker å uttale seg offentlig. En av dem skriver i en e-post til dagen at man blir innlemmet i en familie når man går inn i menigheten, og at «enormt mye av undervisningen går ut på samholdet og dette med søsken.»
Vedkommende skriver at man på sett og vis giftes inn i menigheten og at man verken tør eller vil kritisere systemet når man forlater forsamlingen. «Det er det samme som å kritisere sine venner (les søsken). Derfor blir avhoppere fra Kristent Fellesskap tause.»
Smerte, skam og tap
Ann Kristin Bondevik forstår at folk helst ikke vil snakke i media om sine erfaringer med usunne, kristne miljøer.
– Mange er for såre til å gjøre det. Slike erfaringer er ofte forbundet med smerte, skam og tap. Hvis man uttaler seg i en avis, risikerer man at folk skriver negative ting i kommentarfeltet. Det er også vondt å åpne opp sår, for så å oppleve at saken som for dem er så viktig, bare blir et lite «blaff» som raskt mister offentlighetens interesse.
En oppriktig brann
Bondevik tror at mange menighetsledere har en oppriktig brann etter å se mennesker frelst og at det er det som driver dem.
– De ønsker å se en endret verden, men så er det noe med at man bare er mennesker. Idet man setter seg selv over andre, mister man kontakten med «landjorda». Så får man kanskje skylapper og begynner å bruke folk i stedet for å tjene dem slik Jesus gjorde.
Bondevik forteller at hun har møtt mennesker som har har fått høre at man skal velsigne andre - uansett. At man skal være lydig til lederskapet, selv om de skulle ta feil, «for det skal Gud ordne opp i.» Man skal derfor ikke bli sint, og aldri si noe som kan tolkes negativt.
– Tydelig visjon
– Men hva skal man være lydig i forhold til? spør hun. – Til det man opplever Gud sier til en, eller til det en pastor eller mellomleder har definert for livet ditt?
– En del karismatiske menigheter har også en tydelig visjon som driver dem, og noen ganger kan den bli viktigere enn Jesus selv. Det er i alle fall mitt inntrykk. Så lenge du fyller en funksjon, får du gode tilbakemeldinger på deg selv. Når du ikke gjør det, kan du få høre at du er i opprør mot Gud eller at du bruker tiden din feil. Men hvor er «den du egentlig er»? Innebærer frelse virkelig at enkeltmennesket skal utslettes ved at «selvet, tankene, følelsene og personligheten henrettes på korset»? Eller innebærer frelse at hele deg er elsket og funnet god nok? spør hun.
«Hemmelig frafallen»
Hun opplever at en del karismatiske frimenigheter er flinke til å få folk til å føle seg velkommen.
– Men det mange strever med er å ivareta mennesker. Når folk er veldig entusiastiske, gir de alt. Så blir man sliten etter en stund, fordi man ikke ser noen forandring. Og idet man blir sliten, blir man refset, for da begynner man å dette av. Da omtales man som «hemmelig frafallen», eller «ute av Guds vilje med sitt liv». Noen forsvinner ut bakdøra når nye kommer inn, og man kaller dette avskalling. Dyp problematikk blir på denne måten bagatellisert, og tas aldri opp. Jeg ser relativt mye av dette, sier hun.